Jeg kan ikke si at jeg voknet med et soleklart ja til og dra, men spiser frokost før jeg hopper på bussen til Lishi. På bussen blir jeg overbevist om at jeg har gjordt riktig valg. Naturen her er veldig speiel, ikke spesielt pen, men veldig anerledes og spesiell. Vi blir også sittende i en kø av lastebiler som fraktet kull. Køen var sikkert mer en 5km lang og egentlig på motsatt side av veien en det vi kjørte på. Det jeg skulle frem til var, når vi kjørte sakte forbi denne køen og disse lastebil sjåførene ser meg ser det først ut som de har sett et spøkelse føre jeg vinker og de smiler fra øre til øre og vinker tilbake. I denne provinsen bor de fleste faktisk i sloke hus/grotter som pa bildene. De har et ingangs part som er utenfor fjellet mens resten er bygget inn i fjellet. I Lishi hopper jeg på en lokalbuss som fører meg til den bussen jeg skal ta til Qikou. Det ikke bare bare og komme seg på riktig buss osv, men på hostelet fikk jeg de til og lage en lapp hvor det står: Jeg skal reise med buss til Lishi og så videre til Qikou. Folk er også veldige hjelpsome. Det er godt og være ute av Beijing hvor de ikke har mye til overs for "utlendinger". På bussen til Qikou kjenner alle hverandre og alle skal til samme bygda. Jeg blir sitende der mens alle kikker på meg smiler, snakker med hverandre. Jeg har ikke anelse om hva de snakker om, men peker på kartet og viser at jeg er fra Norge. Og tror de var det de snakket om for da snur i alle fall noen seg rundt. Selv om folk hopper av bussen er det aldri ledig vedsiden av meg. Det er hygelig at de er nysjerige, men det som er iriterende er at samtlige røyker . Og det er for kaldt til at vi kan lukke opp vinduene så det blir rimelig røykfylt der etter hvert. Når jeg etter 2 timer hopper ut av den røykfylte bussen viser en av damene fra bussen meg veien til et "Hostel". Jeg får en seng før jeg går ut for og ta bilder av dette fantastiske stedet.
På hostellet får jeg hjelp av noen Kinesere som er her på skole tur og snakker litt engelsk til og bestille mat og sjekke inn. Jeg kommer der som vanlig med passet mitt, men da skjønner de ikke mye. De vill at jeg skal vise mitt Kinesiske IDkort. Jeg prøver og forklare at et Pass er mitt ID kort. Vet ikke helt om jeg blir forstått, men får til slutt lov og betale. De hadde tydelivis ikke sett et pass før. Her bruker de bare IDkort for de ferdes ikke utenfor Kina. Når jeg sitter og spiser kommer de som er på skoletur, en etter en og flokker seg rundt bordet, de sier ikke så mye, men synes det er veldig morsomt og se på meg mens jeg spiser. Når jeg er ferdig og spise tør til slutt en og spørre om han kan ta et bilde, og da er det i gang. Først bilde med meg og en og en før det er tid for gruppebilde, så enkelt bilder igjen. Det er veldig hyggelige folk, bare så morsomt og se hvor fasinert de er av meg.
Neste morgen våkner jeg av noen som roper navnet mitt på utsiden av rommet. Det er sykt kaldt og klokken er 07:30 så snur meg rundt og sover videre. Litt over 8 begynner folkene fra skole turen og rope igjen, forklarer at jeg skal sove litt lenger og at vi treffes senere på dagen. De Kineserne skal nemlig også til Lijiashan. Jeg følger veibeskrivelsen og ender faktisk opp på riktig sted. Pa veien blir jeg pasert av en bil som stopper, rygger tilbake sa spretter 3 Kinesere ut de vil ha bilde, sa jeg steller meg opp sammen med de. Sa viser det seg at de ikke har noe kamera, men vil at vi tar bilde med mitt. Vi gjor det og de kjorer fornoyde videre. Er faktis mange som gjor det, jeg tror de har lyst til og vare pa et bilde selv om de ikke far det selv. Jeg kommer til en utrolig flott landsby som er trøkt opp og inn i fjelveggene. Jeg går rundt og nyter dette rare og underlig landskapet. Alt er bare sand, sten og fjell, men de alikevell er det noe som gjør dette til et flott sted.
Det er også forsøk på og dyrke div planter og frukter rundt omkring uansett hvor dårlig egnet landskapet er. Mens jeg går rundt og tar bilder hører jeg igjen noen som roper. Snur meg rundt og der kommer to av studentene fra i går. Vi tar selvsagt noen bilder før de forteller at de må være med de andre tilbake til Qikou. Ca en halvtime senere kommer de tilbake og sier at de må ha noen flere bilder før de drar. Disse kineserne er alle noen og tyve år, men oppfører seg ofte som fjortisser når det gjelder fks. og holde rundt hverandre på bilder eller gi hverandre en klem. Så på bilder har jeg nå begynt og løfte de opp, det synes de er hysterisk morsomt, de fniser og blir enda flauere en normalt. Resten av dagen går med til og rusle rundt med kameraet, før jeg finner et sted og sove og får i meg litt mat.
