Uruguay

Når jeg får vite at det ikke blir noe falskjerm hopp på Mandag bestemmer jeg meg for og bli med Sue, Cris og Dan til Uruguay. Jeg har snakket med de om å dra til Uruguay tidligere, men da passet det ikke inn i mine planer, men nå som det ikke blir noe falskjerm hopp er det bare og bli med:) Det er ikke noe jeg angrer på i ettertid, vi har en fatastisk tur. Vi tar båt fra BA til Colonia i 12 tiden. I Colonia leier vi faktisk en liten rød Fiat. Kanskje ikke den typiske back packers måte og reise på, men vi blir enig om at det vi er den nye generasjonens back packere. Bilen er også utrolig bilig, så vi betaler det samme for 4 dager med denne bilen som vi hadde gjordt hvis vi hadde tatt buss. Den hjelper oss også til og komme til steder vi aldri hadde drat uten bil. Vi rusler rundt i Colnia noen timer før vi setter oss in i bilen på vei til en sommerby 6 timer sør. Cris sier at han kan kjøre hele veien uten problem, men når vi kommer halveis blir han trøtt så da tar Dan over kjøringen ettersom han er den eneste som har med seg førekort. Han er fra England. Det viser seg fort når han begynner og kjøre at han normalt sitter på høyre side. Han kjører elendig og blir sur når vi forteller han at han må legge seg lenger til venstre i veien osv. Etter en hav time med hjerte i halsen er vi bare nødt til og bytte sjåfør. Cris bringer oss trygt ned til Ponte del Este.



Vi tar inn på hostal 1949 hostal som er veldig koselig og rett ved stranden. Tirsdag rusler vi på stranden rundt byen, for så og kjøpe litt mat og drikke og legge oss på stranden. Vannet og været er egentlig litt kaldt, men når solen står på er det helt nydelig. Onsdagen bestemmer vi oss for og dra til Cabo Polonio.



Cabo Polonio er et fantastisk sted. Alt er anerledes her, er en vill blanding av forskjelig type natur. Som jeg ikke tror du kan finne noe annet sted. Her har du flotte strender, furu skog, ørken, sjø løver, og bare masse hytter strød tilfeldig rundt. Stedet er også uten elektrisitet, noe som gjør det enda mer koselig. Første dagen går med til og slappe av og gå rundt og ta bilder. Når jeg går rundt i "ørkenen" i skumringen og tar bilder føles det nesten uvirkelig. Stedet minner meg en serie vi hadde på barneTV for mange år siden. Med han fyren som bor i en liten hytte i ørkenen og en tryllekunstner og noe greier, hvis du vet vilken jeg mener så send det til meg:) takk.
Når kvelden kommer drar vi sammen med de andre på "hostellet" som er 7 andre og eieren til den lokale puben. Han som driver puben har lagt seg så eieren av hostellet må vekke han. Han blir veldig fornøyd når han finner ut at han har gjester i puben. Han er den første og sikkert sise "bar" eier som er blind jeg har møtt. Nestedag er været strålende etter et sykt regn og tordenvær på natten. På morgenen går vi en tur til et fyrtårn for og lade kameraene våre. Like ved fyrtårnet er det en hel masse sjø løver som er veldig morrsome og sitte og se på. Senere på dagen blir med 3 karer fra Canada på jakt etter en spøkelsesby. Vi rusler rundt i 5 timer på stranden, i sand dynene for så og komme til en furu skog og en stor elv. Byen skal ligge i værheten av denne elven så vi prøver og spørre en bonde som faktisk bor her. Han er veldig rar og er mer opptat av og vise frem hans kjæledyr som er en stor ........(som er det største dyret i rotte familien og på størelse med en rotvailer). Han er rar og kan ikke gi oss noe svar på det vi lurer på, men det virker som han er veldig glad for og se folk, for det er nokk ikke så ofte. Vi fant ikke byen, men fikk alikevell en utrolig tur. På veien tilbake tar vi med masse furu kvist for og lage bål til kvelden. Vi finner kvisten i den værmeste skogen som er en time fra "byen". Det blir litt bæring, men når kvelden kommer og vi fyrer bål på stranden under stjernehimmelen er det lett vert det.



Fredagen skal vi egentlig tilbake til BA, Dan og Cris bestemmer seg for og bli værende noen dager til. Jeg har biletter for The Killers på Fredag 9:30 så jeg må komme meg til BA, Sue vil også tilbalke. Ettersom Dan og Cris er de eneste med førekort blir vi enig om at de kjører oss til Montevideo og at vi kan ta buss derfra. På vei til Montevideo blir Cris igjen trøtt og Dan må ta over. etter ca 10 min med hjerte i halsen forteller jeg Dan at vi må bytte sjåfør. Han blir rasende og begynner og kjefte, jeg synes ikke han har noe grunn til det og blir også rasende og kjefter tilbake. Stemningen blir litt annerledes i den lille Fiaten etter dette, men når vi hopper av tar vi verandre i hånden og unskyler oss.

Mar del Plata mm.

Lørdag drar vi til Pacha og Minestry of souds 18.års bursdag. Det er en stor klubb og DJen er helt konge . Jeg danset noen stopp i 4 timer:) Tror nok jeg var den eneste som gjorde det uten dop. Det er sykt mye dop på disse utestedene. 30% av folkene bruker solbriller og folk går ikke en gang på do for og ta dop, de gjør det helt åpenlyst. Det er litt iriterende, men ikke mitt problem. Det var sykt høy musik der så I taxien tilbake til hostellet har jeg tidenes øresus og pipelyd. Vi spiser en burger før vi går til sengs kl 8. Står opp neste dag med samme øresus, er som og bo i en boble. Det høres ut som alle lyder er langt una og med en rar klang. Mandagen begynner øret og fungere normalt. Amy , meg og en dame fra California rusler rundt i byen før vi finner en park og slappe av i. Sussi fra California må ha bodd i en boks hele sitt liv, for hun hadde ingen sosiale antenner utenom de man får mellom amrikansk TV reklame og de antene peker litt i gal rettning. Amy og meg hadde godt samvitighet etter og ha passet på henne hele dagen, men det får holde. Hostellet har jubileum så de drar som alle andre dager i gang en fest. Dette er Amys siste kveld så vi har nok en unskylding for og drikke. Utover kvelden finner vi ansiksmaling som var til fordel for noen men ikke alle. Jeg er ikke spesielt kunstnerisk, men vil alikevell male Holly. Resultatet ble ikke direkte bra. Hollys venstre side viser min flotte trbel. Vi tar etter hvert kvelden og neste dag tar vi forvell med Amy også. Da er det bare meg og Holly igjen.



Holly har fått med seg at en eller annen DJ Marky skal spille (drum and bass) på barinn i kveld så vi tar turen ditt. Har aldri hørt drum and bass før, men var veldig kult. Var nok en bra club og DJ og høre for første gang, som gjør meg bortsemt. Onsdagen drar vi til Mar Del Plata som er en sommerby 6 timer sør. Vi har planer om og slappe av noen dager og nyte strand livet, men første dagen vi kommer ditt viser det seg og være veldig kaldt og regn vær. Noe som passer litt dårlig ettersom det varmeste jeg har med er t-shorte. Neste dag blir været bedre og bedre utover dagen og etter noen timer rusling rundt i byen kan vi legge oss på stranda. Dette er en veldig fin by med, surf, strand, fin natur, kite-surf osv så en by som anbefales. Når kvelden kommer drar vi til byens Casino for og prøve lykken. Det er begrenset med lykke så etter en time vender vi tilbake.


Fredagen står vi tidlig opp for og dra til en dyepark i nærheten. Vi ser en masse dyr, men dyrene lever i veldig små bur så det er ikke så morro og gå rundt. De har også bjøner i denne dyreparken som har det alt for varmt og man kan tydelig se at han ikke ahr det vell. Det er mulig og ta bilder mens man klapper tigere og løver osv her men vi mister lysten etter å ha sett hvordan dyrene lever. Vi bestemmer oss heller for og dra tilbake og en tur på stranda. Vi tar buss tilbake til BA for neste dag har vi bukket falskjerm hopp 13000 feet. Når lørdagen kommer fosser regnet ned så vi må utsette det til neste dag. Lørdag kveld tar vi det delvis rolig for og være forbrett til og hoppe ut av et fly på sønadgen:) Karmaen er ikke på vår side så vi må igjen utsette det en dag til. Vi drar i stedet på et uendelig langt marked. Mandagen er også overskyet så ingen falskerm hopp i dag heller. Jeg bestemmer meg for og droppe falskjerm hoppet og heller dra til Uruguay. Jeg sier adjø til Holly som drar til New Zeland på Tirsdag.

Iguazu Fals & Buenos Aires

Fra the Pantanal drar tar vi nattbuss til Iguazu Fals. Iguazu Fals ligger på grensen mellom Argentina og Brasil, så det er mulig og se fossen fra begge sider. Allan og meg bestemmer oss for og se fossen fra begge sider, mens de andre er litt slitene og drar direktet til et hostell i Argentina. Fossen er helt utrolig og mye større en jeg hadde trodd. Et sted i fossen kalles djevelens tunge, her er det fossefall på alle kanter og vi kan gå inn i midten av alle fossefallene. Når man går der mellom fossefallene og man hører, ser og kjenner vannet sprute, skjønner man hvor kraftig fossen er og det fåølers som om du får litt av energien fra fossen. Man blir også i godt humør:)



Vi drar til grensen for stempel før vi fortsetter inn i Argentina og til Hostal inn. Dette er tidenes hostal, med alle fasiliteter. Vi kunne lett ha blitt værende her noen dager, vi tilbringer kun en natt før vi drar for og se fossen fra Argentinas side. Denne siden er litt større og man kommer tettere innpå fossen, men man har ikke like bra overblik som på Brasils side. Utover dagen begynner det og regne, vi har også en buss til Buenos Aires (BA) så vi må rekke så vi vender tilbake. Bussen til BA viser seg og være en 2 etg. splitter ny Mercedes hvor vi sitter i andre etg. Vi får servert varm og kald mat, rød og hvit vin og wisky. Er ikke så mange på bussen så det er som og ha en egen servitør. Her i Argentina er det umulig og ta bilig lange bussturer, dette var den biligst buss turen etter mye duskusjon om prisen endte vi på 300kr for 16timer tur, og alt inkludert i denne prisen. BA er aneledes fra alle andre byer i Latin Amerika, byen er enorm og som en blanding av Paris og London. Vi ankommer Milhouse hostel og finner ut at det er stort lokal oppgjør på Bocas stadien.



Vi får beskjed om at det er utsolgt så vi drar til stadioen for og kjøpe biletter på utsiden. Bilettene er heldigvis ekte. Når vi kommer inn på stadioen blir vi møtt av en utrolig stemning, men ingen plass og stå. Stedet er stappet fult, men vi har kommet ditt for og se fotball så prøver og presse oss inn i det minste så vi kan se banen. Folk står som sill i tønne, men etter mye om og men får vi trøkt oss inn så vi i det minste ser mesteparten av banen. Kampen er elendig, men alle singer alikevell fra kamp start til slutt. Jeg føler meg litt uvell hele kampen og 15 min før kamp slutt begynner jeg og se hvite stjerner. Til slutt blir alt bare hvite stjerne og jeg kan ikke se noe. Jeg vet at Joe står bak meg et sted så snur meg rundt og prøver og lene meg til han. Han ser at jeg ikke er bra og holder meg og fører meg ut av folke mengden. Når jeg får satt meg ned og slappet av er alt bra igjen. Har aldri hatt det sånn før, nå vet jeg i allefall hvordan det er sekunder før jeg besvimer. Vi vender tilbake og tar tidlig kvelden.



Mandagen vandrer vi rundt og prøver og bli kjent med byen i dagslys før vi senere på kvelden/natt også studerer den i mørket. Drar til et ok utested, og vender tilbake når solen igjen er oppe. Det er slik det fungerer her. Ingen drar ut før etter 2 så da blir det fort sent. En fordel med dette er at det er lyst og tryggere og komme seg hjem. En annen ting BA er kjent for er at det er sykt mye kjøtt i denne byen. Alle steder selger bilig og nydelig biff. På Burger King har de hamburger med fire burger som vi selvsagt måtte prøve, og en liten biff er ca 400g. Tirsdagen bedriver vi heller ikke noe spesielt tror jeg, dagene går litt i sur, men tror Alan drar tilbake til Brasil.
Onsdag derimot drar vi en tur til byen for og kjøpe stilige gamle klær for et tango show senere på kvelden. Det viser seg og være umulig og finne brukte klær her, jeg ender opp med og kjøpe en ny smoking. Hadde ikke trod det da jeg sto opp på morgenen. Vi spenner på oss de nye klærne og drar på Tango show. Vi får servert mat og har selvsagt sørget for gratis drikke. Alle hadde det morro og synes det var et bra show. Vi svipper en tur innom hostellet før vi drar videre ut, selvsagt med smoking. Alle nattclubbene her spiller bare house musik. Får en del rare blik på dansegulvet. Folk kom faktisk bort til meg for og ta bilder sammen med meg. Må si at jeg liker smokingen veldig godt så langt.
Fradag drar Joe og Nathan videre til Chile så vi spiser et siste måltid sammen. På kvelden går vi ut til Crobar, hvor DJ Cocoon spiller. Vi vender tilbake når solen igjen står opp. Vi velger og tro at denne byen fungerer best på natterstid slik at vi kan sov på dagen:)

Pantanal (Brazil)

Pantanal (Brasil)
Når vi kommer tilbake til La Paz tar de andre buss videre til Santa Cruze, men jeg bestemmer meg for og vente en dag og heller møte de der neste dag. Jeg finner de andre i Santa Cruiz og vi drar til et stk. elendig badeland før vi igjen setter oss på buss videre til Brasil. Vi kommer til buss stasjonen og finner tidenes mest krappy buss som venter på oss. Godt det bare er 16 timer. Jeg har blitt så vant til og ta buss at 16 timer er faktisk ikke så mye, men det viser seg at det er 18 timer på en veldig dårlig grusvei gjennom jungelen. Når vi ankommer Brasil, har vi problemer med og finne grennse stasjonen for og stempele passenen. Det viser seg at den er i den nærmeste byen fra grensen, vi busser rundt for og prøve og finne politi stasjonen, det er ikke så mange turister i dette området så vi blir igjen byens turist atraksjon. Alle stirrer og begynner og prate en hel masse med oss på Portogis.
Vi finner politi stasjonen for stempling og ved siden av den er også reise selskapet vi har blitt ambefalt for tur til Pantanal. Vi bukker tur og 2 timer etter er vi på full fart inn i jungelen i en jeep. Vi føler vi fortjener luksus og bestiller 3 netter på en hostel i jugelen, med svømmebaseng, sandvollybal, air con, biljardbord og bufe tre ganger daglig. Vi utfører tre daglige utfarter til jungelen.'



Dag 1: Vi begynner dagen med bått tur oppover en elv, hvor vi ser Cawman (Cawamn er nesten het lik som en aligator, men aligatorer lever bare i USA)., masse forskjelige fugler osv. Vi stopper 1 time for og fiske piraja. Det var veldig morro, litt kjøtt på krokken og 10 sek senere begynner det og nappe. Var ikke så stor pirajaer, men det var nok til og mette oss alle ved midagsbordet. Vi fikk beskjed om og være foriktig hvis vi skulle ta fisken av kroken selv for de biter hardt. Anders tenker selvsagt at det ikke noe problem og at dette har han gjordt med større fisk før. Andre fisken jeg prøver og få av, sitter pluttselig fast rundt fingeren min. Var ikke stor fisken, men begynte og blø greit og fikk en fin sirkel på tommelen av små tenner . Vi vender tilbake spiser lunsj for så og gå en tur rundt i jungelen. På kvelden går vi tidelig til sengs for vi skal på natt sightsing kl 4.


Dag 2: Vi begynner sightsingen med en stor lyskaser på taket av bilen for og se mest mulig. I starten ser vi ikke så mye, men så kommer vi til et stort vann, hvor det sikkert er 1000 Cawmen (Aligator). Det viser seg at de er redde for oss. Så det som vanligvis skjer hvis du går for nerme er at de rømmer unna. Vi fant noen som ikke var så redde slik at vi faktisk kunne ta på de. Guiden fanget også en liten rakker vi kunne holde:) Vi så også div fugler, buferlo, Coccobara, hjort, elv slange, oselott (ganske lik Jaguar) osv. Vi var på leting et Anaconda, men fant bare en stor død Anaconda, når vi leter etter Anacondaen trokker en kar fra Tyskland på en 3 meter lang elv slage. Han og de flest andre får fart på bena og når alle føler seg trygge igjen blir alt bare veldig morsomt. Vi vender tilbake spiser, spiller litt vollyball for så og finne hver vår hest for og ri. Jeg får sansynligvis den lateste hesten, men selv om denne hesten er lat liker den ikke og være bakerst så hver gang noen paserer prøver den og bite de andre hestene. Hesteridningen var morsom, stilig og ri gjennom vann osv med Cawman liggende i vann kanten. Jeg slet litt med og finne med komfortabel på hesten, vanlig gange går greit, men med en gang den begynner og løpe,,ja.. . De edlere deler av kroppen satte ikke pris på det. Prøvde og finne andre måter og sitte, men var aldri helt komfortabel.

Dag 3: er avreise dagen, men først skal vi fiske litt mer piraya. Etter og ha fisket noen pirayaer spør jeg guiden om det er mulig og fiske Cawman i stedet. Han er positiv til det, så vi tar av kroken og binner fast noen av de fiskene vi har fisket. Det er nå morroa begynner:) Vi lokker Cawmanenen rundt i vannet på land og selvsagt mot hverandre. Vi fester fikene slik at de løsner når Cawmanene får et godt tak i fisken. Eneste problemet er når Allan fisker. Han føller ikke med når Cawmanen har fått tak i fisken, så når han bestmmer seg for og dra i fiskestangen ligger fisken alerede i magen på Cawmanen. Allan begynner og dra og Cawmanen begynner og avlyde som alle andre også hadde gjordt, og brekke seg til fisken er oppe. Vi avslutter fiskingen og vender til bake til kamp pakker og drar videre til Iguacu Fals som ligger på grensen mellom Argentina og Brasil.

Hwuine Potosi
Når vi kommer tilbake til La Paz besøker vi et reiseselskap, jeg har bestemt meg for og bestige et fjell som er over 6000 moh. Mens jeg bestiller denne turen ser de andre bilder av folk som har vært der før og etter litt om og men bestemmer de også seg for og bestige dette fjellet . Holly og Creyg er de eneste som ikke blir fristet. Turen går over tre dager. Når vi kommer til bake til hostellet snakkker vi med en fyr som har vært der, han sier det det er det værste han noen gang har gjordt, at han fikk frostskader på føttene osv. Vi leser så litt i guide bøker om denne turen, de forteller oss heller ikke det vi vil høre, den ene guidboka sier at Bolivia er det værste stedet og klatre høye fjell ettersom hvis det skjer noe blir du ikke reddet med det første for de har ingen helikopter. Den forteller oss også at vi ikke skal ta de altitude sickness pillene vi nettopp har kjøpt for de det er en tilfeldig blanding av kjemikalier. Vi befinner oss på over 3500 moh i ca en uke så vi ligger ikke så dårlig ann selv om man vi egentlig burde hatt en uke til i denne høyden. Guide boken forteller også at man ikke skal klatre høyere en 400 meter per dag, hmm... Turen vår er lagt opp på første dag 500 meter så neste dag 900 meter stigning. Vi begynner og tenke om dette er smart eller ikke, men konkluderer med at guidene er erfarne og gjør dette hver dag så da skal vi også klare det.

Dag 1: Vi blir plukket opp på hostellet kl 9, så drar vi til Camp 1. Herfra går vi til en isbre for for og trene på hvordan vi skal gå på isen med bootsene og is piggene og hvordan vi skal klatre og bruke is piggen. vi begynner i en klatre vegg hvor vi bare trenger en is pigg. Neste klatre vegg er desto høyere og her trenger vi to ispigger for og komme oss til toppen. Er veldig morsomt, men også veldig slitsomt. Vi vender tilbake til Camp 1 hvor vi blir servert kjeks og knekkebrød, vi tror dette er kveldsmaten og hiver innpå. Når alle er mette begynner de og server suppe, da skjønner vi at vi også får servert middag som vi ikke sommer til og spise opp. Vi blir kjent med de andre på hytta, vi er i alt 10 stykker som skal bestige Huayna Potosi. Vi er alle utslitt og går tidlig til sengs.

Dag 2: begynner med og gå opp til Camp 2. Dette går veldig greit, har kan vi bruke vanlige sko og er omlag bare 3 timer gange. I Camp 2 bedriver vi tiden med og snappe av i sola, lese beskjeder som er skrevet på veggene. Finner et Norsk flag på veggen med to norke hilsninger, og noen danske hilsninger. Så det har vært et Dansk flagg hvor noen kloke Nordmen har tegnet et blått kors i midten:) Finner en morsom hilsen fra en engelskman: Den værst dagen i mitt liv var da kona gikk fra meg og jeg mistet jobben på den samme dagen, men og klatre dette fjellet kommer på en god nummer to.
Vi går til sengs i 6 tiden for neste dag skal vi begynne og gå kl 1 am.

Dag 3 Denne natten er nesten uten søvn, grunnet litt vondt i hodet og en tør hals. Alle kommer seg opp i 24 tiden kler på oss for og forhåpentligvis bli litt varmere. Vi spiser for så og begynne og gå. Hele dagen går vi med ispigg på isbreen. Vi går to persjoner og en guide. Allan og meg går sammen med guide Felix. Vi går med sikkerhets harnes og ca 4 meter tau mellom oss, i tilfelle vi skulle fall ned i en isbre sprekk som det er nokk av. Vi går i ett passe rolig tempo oppover i måneskinnet med hver vår hodelykt. Jeg er ganske fornøyd med meg selv når vi paserer noen folk fra Argentina, vi småprater litt på spansk før vi fortsetter oppver i månelyset mot toppen som er på 6088 moh. Jeg haddde ikke trod at dette var mulig før jeg satartet denne reisen. De første 2 timene går greit, vi går i et passe tempo som gjør at vi i blir for varme eller kalde. Når vi paserer 5700 moh begynner problemen. hodepinen blir være på grunn av den høye tilværelsen som gjør at ikke kroppen får nokk oksigen. Kroppen prioriterer også og gi det vi får inn av oksigen til hjernen så resten av kroppen er veldig redusert og jeg blir mer og mer tom for energi. Allan, meg og Felix har nå pasert alle de andre og er helt alene oppe i tåken. Vi føler oss alle utmattet og har egentlig lyst til og vile, men vinden og kulden gjør at vi bare må fortsette og gå. Veldig spesiel og litt skremende opplevelse at vi må fortsette og gå uansett hvor utmattet vi er. Siste biten opp til toppen er den tøfeste, hver lille stigning vi klatrer føles som verden største utfordring. Vi hjelper hverandre opp og motiverer hverandre hele veien. Hvis en ikke orker mer må begge vende tilbake til Camp. Jeg var var litt usokker på Allan et par panger og var red for at han ikke orket mer. Vi hadde en ryggsekk vi egentlig skulle bære på deling men, jeg valgt og bære den hele veien for følte meg ikke helt sikker på at Allan skulle klare det med ryggsekk. Når solen kommer opp fylles hele kroppen av håp og varme, alt føles mye tryggere. Nå vet vi at når solen begynner og vareme har vi mulighet til og ta pause. Vi er også bare hundre meter fra toppen og kan se de andre hundre meter lenger ned. Vi roper til de at de må komme seg opp hitt og at det er fantastisk. De har ikke energi til og svare, men gir oss et vink for og fortelle at de er i live. Selv om det er motiverende og se toppen er det fremdeles like vanskelig og komme seg opp, kroppen har rett og slett så lite og gi. Når vi til slutt får krabbet oss opp til toppen, er det bare og begynne og rope og klemme hverandre. En fantastisk mestrings følels som gjør at jeg nesten får lyst til og felle en tår, men det får jeg spare til en høyere topp. Jeg planter det Norke flagget på 6088 moh og Anders er en stolt man...... Joe og Nathan kommer også smygende opp til toppen. Vi klemmer hverandre og etter 3 mintter har de energi til å prate, smile og gratulerer hverandre. Vi tar noen bilder drikker selvsagt en øl for så og begynne ferden nedover. Ferden nedover går letter en oppover, men har mindre og mindre energi. Og rekker og sovne i hver 3 min pause. Jeg sovner nesten også når jeg går. Jeg har glømt solbriller så jeg må gå og myse og noen ganger med øynene igjen. I Norge har jeg ingen problemer med og bå ute solbriller på fjellet. men her er det stertere sol, Har fakrisk såre øyne i 2 dager etter turen. Naturen og utsikten erbare helt fantastisk her oppe, bare så synd at vi ikke har energi til og ta bilder av alle de utrolige tingene. Alle kamraene kolapset også på gunn av kulden. Mitt speilrefleks kamera fortalte meg error 13 hva nå en det er. Når jeg kommer ned og får varmet kameraet fungerer det igjen, men minnebrikken fungerer bare halveis og noen av bildene kan ikke leses. Etter mye slit og hodepine fra en annen verden kommer vi oss ned til Camp 2 hvor vi kan slappe av en time før vi må gå ned til Camp 1. Grunnen til den hamrende hodepinen er at hjertet slår fortere for og sikre at hjernen får nok oksygen, men bakdelen med dette er at blodtrykket i hjernen og resten av kroppen blir høyere og hjernen blir større. Nesten alle har fått stor pølse fingre på grun av det høye blod trykket. Vi skifter til vanlige sko og mindre klær før vi vender tilbake til Camp 1 og bussen.

Cuzco (Peru)
Etter en fantastisk dag i Ica setter vi oss på nattbussen til Cuzco. Når vi ankomer Cuzco går vi litt rundt i byen, kjøper varme klær og div, på markedet. Senere viser det seg at klærne vi har kjøpt stinke lama så fort de blir våte. Vi finner en resturang hvor de serverer suppe til foret, så hovedrett og til slutt en liten dersert den totale prisen inklusiv drikke er 4 norske kroner. Kan ikke klage på det. På hostellet er det Pub Quiz som vi selvsagt ikke kan gå glipp av, vi setter standaren for resten av kvelden når vi begynner og danse på baren før vi gå ut. Vi går ut og fester til morgenen etter. Morgenen etter har vi ikke noe hastverk, vi har bukket bungee kl 3 som er det eneste vi foretar oss den dagen. Bungee jumpet var ikke bare bare, jeg var pissered og hadde egentlig ikke lyst til og hoppe noe sted når jeg står der 120m over bakken, men er bare noe man må gjøre. Jeg hopper og skriker som vanlig som en blanding av en liten jente og en stuken gris. Fantastisk opplevelse når jeg vet at alt har gått bra og jeg igjen er på trygg grund. Vi bukker tur til Machu Picchu for dagen etter. Så alle går tidlig til sengs utenom Anders som blir sittenede og snakke med Amy fra Skotland som jeg har møtt i Costa Rica og Panama.

Turen til Machu Picchu starter med en kjedelig og ukomfortabel buss tur i 6 timer for så en time tog. Så ankommer vi Agua Caliente hvor vi går tidlig til sengs, for dagen etter står vi opp kl 3:30 for og være ved ingenagen til Machu Picchu kl 6. Når vi starter og gå er det bekk mørkt og regnvær, men det lysner opp mer og mer. Det er en fordel og være ved ingengen når det åpner for da er det ingen folk i parken, det er også bare de 200 først som får tillgang til og bestige Vine Picchu som er det fjellet du kan se i bakrunden på nesten alle bildene. Når vi kommer inn i parken letter tåken mer og mer og det fantastisk flotte Machu Picchu kommer mer og mer til syne. Etter ca 1 time i parken går/ løper vi opp til Vine Picchu. Rekorden er 12 minutter fra bunnen til toppen av fjellet. Jeg og Alan klarer det på 20 min. Jeg er faktisk ikke sikker på om jeg noen gang har vært så sliten før, siste 3 minutene krabet jeg på alle fire. Når vi får igjen pusten og ser oss rundt er vi ikke i tvil om at det er verdt det. Utrolig fjell, natur og selvsagt med Machu Picchu i bakgrunden. Vi slapper av tar masse bilder før vi igjen går ned til Machu Picchu. Tilbringer nok en time der før vi må vende tilbake til toget og Cuzco. Vi ankommer Cuzco akurat for sent for BBQ så går ut for og spise og koster på oss en litt mer lukseriøs middag for hele 14kr. Banker nedpå noen øl før vi går ut.
Lørdag drar vi videre til Bolivia. Vi bukker nattbuss så dagen går med til og rusle rundt i byen og slappe av på hostellet. Alle er nesten tomme for Peru penger så vi rusler rundt prøver og finne tilbake til 4 kr stedet, men klarer ikke det så vi besøker et casiono for og prøve og dobble noen av pengen, vi lykkes ikke med det, men vender alikevel lykkelige ut av casinoet 10kr fatigere, men vi har fått gratis tost, brus og hatt det veldig morro.Holly og jeg glømmer tiden og er i sentrum 9:30 da vi egentlig skal være på buss stasjonen, vi løper tilbake til hostellet som er veldig slitsom i 3500 moh. Pakker baggen, finner en taxi og møter de andre når de er på vei inn i bussen.


Første delen av bussturen går veldig greit hvor alle sover. Vi må bytte buss i Puno. Her bytter 6 av oss buss, mens Dan må reise tilbake til Lima for de håndbagasjen hans blir stjålet på buss stasjonen, med passport, mobil, kamera osv. Dette setter en liten demper på stemningen, men han skal prøve og få nytt pass så fort som mulig for så og fly til der vi er når han har fått papirene i orden.

Isla del Sol (Bolivia)
Vi ankommer Isla del Sol i to tiden etter 2 timers båttur fra Copacabana (Bolivia). Vi vet egentlig ingenting om hvordan denne øya ser ut. Så når båten stopper får vi beskjed om og gå av. Øya viser seg og være et stort fjell, hvor mulighene for overnating er på toppen av fjellet. Vi skjønner etter en halv times gange at dette er verdens høyeste innsjø for her er det slitsomt og gå. Vi bukker inn på det første hostellet vi kommer til, legger fra oss bagsjen for så og finne en resturant før det begynner og regne. Vi drikker vin, spiller kort og ser på regnværet som bøtter ned på utsiden. Regnværet stopper og vi får med oss en fantastisk solnedgang. Spiser litt for så og gå tidlig til sengs for og få med oss sol oppgangen også, når vi har sittet og sett på soloppgangen i noen timer og alle Engelskmenene har blitt solbrent dra videre til La Paz.
La Paz er verdens høyest liggende hovedstad, på nesten 4000 meter. Vi ankommer La Paz og bestiller umidelbart tur for neste dagen til "The death road" på downhill sykler.. The death road starter 4700 moh og avsluter på 1700 moh, på starten er det asfalt så grus og på slutten av løypa er det skikkel røf vei. Vi koser oss vilt 3,5 time fra topp til bunn. Vi valgte et selskap med kikkelig bra Kona sykkler cross hjelm og så egentlig skikkelig proffe ut. En fordel med og reise en gjeng på 7 stykker er at når vi skal bestille div aktiviteter får vi det altid til en god pris og vi har somregel egen bil og guide osv. Så i bilen kan vi synge og kose oss. Grunnen til at denne veien heter the death road at veien er 3,5 meter bered og på den ene siden av veien er det et stup på ca 20-150 meter. Denne veien ble før brukt som bil vei, nå er den mest brukt av sykkelister som vil kjenne adrenalinet bruse. Å det gjør det. Når vi suser nedover ser vi ca for hver 20 meter kors fra folk som har "hoppet av i svingen".. Det er ikke farlig og sykle denne ruten så lenge man tar det rolig noe vi selvsagt gjorde:)
Når vi var kommet til bunnen spiser vi og bader noen timer på et hotel før vi igjen vender tilbake til La Paz. Har vært en fantastisk dag.

Colombia, Equador og Peru

Dette innlegget begynner jeg med det som har hendt sist, for bildene kom i den rekefølgen og er stress og flytte de.

Søndagen drar vi og kjøper busbileter til Ica og Cuzco. For så og bare rusle rundt i byen bli intervjuet og tatt bilder av. Mandag morgen setter vi oss på bussen til Ica her skal vi tilbringe en dag i ørkenen, kjøre buggy og sandboard. Begge tingene er veldig morsomt, vi tar så et bad, spiser litt så setter vi oss igjen på bussen. Nå på vei til Cuzco, hvor vi skal besøke Machu Pichu og div.
Nå har jeg sittet/ ligget og sovet i 12 timer på bussen før vi ble vekket for og spise frokost. 30 timer på en buss er lang tid, men jeg møter Doyl på busstasjonen som jeg også har møtt i Panama city. Han har planlagt og dra hele veien til Lima med den samme bussen som er mer en 60 timer buss tur. Det sier litt om hvor gjerige back packere er, flybilette for den samme strekningen tar 2 timer og koster 500USD. Resten av bussturen går greit, sover for det meste ellers snakker med de andre ser på naturen eller se film. Jeg har aldri sett lignende natur som de har her, for det meste store massive fjell uten noe vegitasjon, men 2 minuter senere kan det være samme type fjell, men med masse vegitasjon. Er tydelig og se hvor det regner og ikke.
Når jeg ankommer Quito kl 1 på natten prøver jeg og hostell secret garden for og treffe de andre. Hostellet er fulbukket så jeg finner et noen gater unna. På natten sliter jeg med og få sove siden jeg har sovet så mye på bussen. Når jeg først får sove har jeg en veldig virkelig døm om at jeg nesten er lam i hele kroppen. Så det er en lettlse og vokne. Jeg prøver og finne de andre, men finner de ikke. Så begyner den store Lonly Planet Sør Amerika letingen. Det tar stort sett hele dagen, og tro det eller ej, det finnes ingen. Så tar til takke med en anne guide bok. Finner også en fin katedral jeg besøker. KATEDRAL
Kl 6:30 tar jeg bussen videre til Lima hovedstaden i Peru. Denne bussturen tar 38 timer. Så i løpet av de siste 86 timene går 68 av de med til bus:)
Jeg bytter buss på grensen mellom Equador og Peru, her må jeg vente 3 timer på King klas bussen jeg skal ta videre. Da kommer Anders med tidenes dårligste i ide og hoppe på en økonomi buss for da slipper jeg og vente 3 timer. Det helle ender i en forferdielig busstur på 30 timer som gjør meg syk på toppen av det hele. På bussen prøver jeg alt for og gjøre det mer komfertabelt, og midt på natten legger jeg meg i midtgangen med soveposen. Det fungerer sån nogelunde hvis jeg ser bort fra at sovefosen blir usansynlig møkkete og alle sparker til meg når de skal på do. Når jeg ankommer Lima er jeg bare lei og sliten, legger inn på et hostell og vokner ikke før dagen etter kl 7 på kvelden. Føler jeg må gå en tur og få lit frisk luft, når deet er gjordt vender jeg igjen tilbake til sengen. Vet ikke hva slags sykdom jeg har, men syk hodepine, stiv i nakke og rygg og en mage som ikke fungerer. Jeg har ikke vekkeklokke så neste dag er det alerede mørkt når jeg vokner kl.5 :( Spiser litt frokost før jeg går ut for og finne et vaskeri og en bank. Når jeg kommer ut på gaten viser det seg at alle gatene er tomme. Det var rart. Stopper opp og tenker meg litt og, kanskje kl. er 5 am, og ja helt korekt fyren i resepsjonen kan bekrefte det:) Så går og legger meg igjen. Når jeg vokner i 9 tiden føler jeg meg en del bedre og dagenn går med til og rusle rundt og spille biljard på et annet bra hostel som jeg senere bytter til. Treffer Dan fra England som nettopp har begynt sin reise. Vi blir enige og og møtes neste dag for og finne på noe. Så morgenen etter begynner vi med noen timer sørfing uten noe større lykke, sykt kaldt vann og slitsomt etter noen dager med sykdom. Senere på kvelden drar vi på Oktober festival for og møte de andre gærningene fra England. Når vi ankommer festivalen har de alerede vært der i 6 timer og er i knall for, og eier faktisk stor deler av showet. Bare bilder og vide som kan ilustrere det. Sykt morro. I denne videoen prøver Nathan og gjøre folks intrykk av Tyskere enda være en det de har fra før. Nathan er som alle de andre fra England, men ser for anledningen Tysk ut for alle andre. Planen går faktisk i vasken og endere heller opp med og blir døds populer. Etter mye morro vender vi tilbake til hostellet

Nå har jeg sittet/ ligget og sovet i 12 timer på bussen før vi ble vekket for og spise frokost. 30 timer på en buss er lang tid, men jeg møter Doyl på busstasjonen som jeg også har møtt i Panama city. Han har planlagt og dra hele veien til Lima med den samme bussen som er mer en 60 timer buss tur. Det sier litt om hvor gjerige back packere er, flybilette for den samme strekningen tar 2 timer og koster 500USD. Resten av bussturen går greit, sover for det meste ellers snakker med de andre ser på naturen eller se film. Jeg har aldri sett lignende natur som de har her, for det meste store massive fjell uten noe vegitasjon, men 2 minuter senere kan det være samme type fjell, men med masse vegitasjon. Er tydelig og se hvor det regner og ikke.
Når jeg ankommer Quito kl 1 på natten prøver jeg og hostell secret garden for og treffe de andre. Hostellet er fulbukket så jeg finner et noen gater unna. På natten sliter jeg med og få sove siden jeg har sovet så mye på bussen. Når jeg først får sove har jeg en veldig virkelig døm om at jeg nesten er lam i hele kroppen. Så det er en lettlse og vokne. Jeg prøver og finne de andre, men finner de ikke. Så begyner den store Lonly Planet Sør Amerika letingen. Det tar stort sett hele dagen, og tro det eller ej, det finnes ingen. Så tar til takke med en anne guide bok. Finner også en fin katedral jeg besøker.

Bogata er en by med 8 mill innbygere som ligger på i underkant av 2000 meter høyde. Tamperaturen er med andre ord litt kaldrere en en Norsk sommmer. Vi ankommer hostellet kl 6 på morgenene, etter en iskald busstur. Jeg hadde på to gensere bukse og brukte en silke "sovepose" og var alikevel kald. Dagen i Bogata går med til og gå på museum. Morsomt og gå rundt på museer her når det for eksemper er skoleklasser med små barn som kanskje aldri har sett hvite menesker, de klarer bare ikke og stoppe og glo. Blir også stoppet på gatene osv hvor folk vi ta bilde og diverse. Tror det er folk som er på besøk i byen fra øde steder på landet osv. og ikke får sett hvite folk. VANREnneting
Når kvelden kommer går vi ut til Zone Rosa som er en gate med masse utesteder. Gå ut her er nesten som hjemme, for utestedene stenger kl 3 og da drar folk på nashspill. Nashspill i norge er som regel tomme for alkohol her har de ikke det problemet, de har nemlig drive out av alkohol. Så ettre 10 står det en fyr på døra oed akurat det du vill ha. Vi bestemmer oss for og vende tilbake til hotellet i 9 tiden. Ingen har mer penger igjen så vi bestemmer oss for og ta buss. Jeg hopper på den første bussen som ser ut som går i riktig retning. Så fort jeg kommer inn i bussen lukkes dørene. Så jeg blir pent nøtt til og vinke forvell til de andre som ikke rekker og komme seg på bussen. Jeg gjør som jeg alltid gjør og stole på retningssansen min:( Setter meg ned for og slappe av litt, sovner selvsagt og ender opp i andre enden av byen. Så hopper av bussen for så og ta bussen tilbake til stasjonen vedsiden av den stasjonen jeg gjikk på. Kl 11 er jeg tilbake på hostellet, da er de andre aledrede ut for og spise frokost. Resten av dagen går med til og sove og slappe av. Vi får vite om en buss fra et annet hostell som kjører deg til forskjellige klubber, selvsagt med gratis Tequila. Vi kaprer selvsagt bøllefemmeren bakers i bussen, noe som viser seg og være sukse ettersom bussen blir overfull. En av klubbene vi drar til er i 47 etg hvor alle veggene er av glass, så med andre ord utsikt over hele byen. Vi googlet stedet før vi dro ditt og flere nesteder har ranket dette stedet som nr 4 beste club i verden. Var en veldig kul klubb, men nr 4. best i verden, tror ikke det. Denne kvelden ender vi igjen på et nash, men denne natten bare til kl 8 om morgenen. Jeg dra til Quito i Equador på Søndag min plan er og være helt tappet for energi og sove på den 30 timer lange bussturen. Så når Lørdagen kommer går jeg igjen ut. De andre drar til Quito, mens jeg bestemmer meg til for og vente til Søndag. Søndagen går med til og komme seg fra nach og til hostellet for så å vente på bussen, og jeg kjenner at planen fungerer. Trøtt som en dupp.

Neste dag drar vi av gårde for tandem Pargliding. Vinden er litt dårlig til og begynne med, men da er Natan og Kritiana i luften. Når det er Joe og min tur har vinden tatt seg opp så det er lettere og få høyde for så og stupe ned mot tretoppene. Jeg trodde paragliding var mer en rolig og fin oppleverles, men det viser seg og være både rolig og fin, men også et adrenalinkick hvor man faktisk kan kjenne G-kreftene. Så jeg ble veldig positivt oversket og skal definitivt gjøre det igjen en annen vakker dag.
I kveld tar vi nattbussen til Bogata hovedstaden i Colombia.

Santa Marta
Vi bruker den neste dagen til bare å slappe av og finne ut hva vi folk vil gjøre videre. Jeg besøker også en intenett caffe i Santa Marta og mens jeg sitter og sørfer så ser jeg i andre enden av rommet så driver de faktisk og kastrerer en katt som om det er helt naturlig i en intenett caffe.
Jeg har lyst til og dra til San Gil for diverse ekstremsport aktiviteter, og får omsider overtalt de andre som egentlig vil komme seg fortere sørover på kontinentet. Jeg bukker rafting for kl 11 neste dag, så vi tar nattbuss til San Gil. Vi trenger ikke reise samme, men er en fin gjeng som trives godt sammen.
Raftingen er en level 5 av 5 mulige.Det var veldig morro, men hadde faktisk trod at det skulle være litt mer ekstremt. Det viser seg og være litt lite vann i fossen så vi ble faktisk sittende fast fler ganger på de utrolige steder i løpet av fossen, var ganske sikker på at vi skulle tippe et par gangger. Når kvelden kommer bestemmer vi oss for og dra til en "fin" resturant. Vi blir servert en 3 retters middag som er veldig god. Maten koster totalt 25kr så med andre ord, det går ann og unne seg litt resturant mat i ny og ned, eller hver dag:)

Cartagena og The Lost city

I Cartahena bestemte vi oss for og legge in på samme hostell. Vi er alle så slitene første dagen at vi bare slapper av og loker rundt på hostellet.
Jeg tar en liten tur ut, men snur fort når det kommer en fyr bort til meg med en kniv i hånden. Det er midt på lyse dagen og faktisk et ganske folkefult området. Han prøver sansynligvis bare og skremme meg, så jeg takker egentlig bare pent nei og går videre. Han blir litt paff, men fortsetter og følge etter meg, kameraten hans kommer og jeg løper til et sted hvor det er litt mer folk og da forsvinner de.
Det var faktisk noen som prøvde og rane meg i Panama city også. Jeg gikk ned en tom og mørk bakgate på jakt etter et supermarked jeg hadde sett før. Da dukker det plutselig 3 karer opp rundt meg, jeg dytter to av de til side og løper mot folk og lys, de begynner også og løpe, men videre inn i mørket hvor det ikke er folk.
Noen områder kan man rett og selett ikke gå, da er det bare snakk om minutter før man blir ranet. Så nå har jeg begynt og bli litt mer forsiktig.
Når kvelden kommer i Cartahena møter vi noen kjente fra Panama city og vi tilbringer resten av kvelden på taktarassen til deres hotell. Fikk se noen fantastiske lynneslag over byen som faktisk er en by med masse skyskrapere og over 1 mill innbygere. Kl 2 neste dag drar vi for og se og baded i en gjørme vulkano. Vulkanoen er et stort gjørme hull som vokser seg sørre og større opp fra bakken. Vulkanoen er bare 10m i diameter, men skal faktisk være 500m dyp. Syk følelse og svømme/ gå rundt i gjørmen, tror vi hadde badet i ca 1 time hvor en havtime gikk med til og le av hverandre. Etter gjørebadet tar vi en velfortjent dursj før vi går ut for og spise. Gamlegyen i Cartahena er hittil den peneste byen jeg har sett. Stemningen er unik, husene og folkene er alt så venlig. Vi rusler rett ogslett bare rundt for noen timer før vi vender tilbake til hostellet. Vi bestemmer oss for neste dag og dra til Santa Martha.

Vi drar til Santa Martha først og fremst for og komme oss til The Lost city som er ruiner fra en gammel indianer by som befinner seg to dager gange inne i jungelen.
Onsdag tår vi opp tidlig og setter oss inn i tidenes bil som sansynligvis kun er lagd for og komme frem. Etter 2 timer humpete kjøretur kommer vi frem til en liten by inne oppe i fjellet. Herfra går turen videre på bena. Første dagen har går for det meste oppover, men det går greit for alle. Vi kommer til camp området spiser middag før vi går til hver vår hengekøye for og sove.
Dag 2
Alle sov ikke like godt som meg i hengekøyen, men det blir folk vant til for her har vi ingen alternativ. Dagen går med til gåing, bading osv.
Dag 3
Vi forlater camp tidlig på morgenen for og få så mye tid som mulig i The Lost City. Natan og meg finner en sport vi kaller SS (Shoe Slide) som gjør detm mye morsomere og går. Går egentlig ut på og late som man sklir på potensielle stener, skli så lenge som mulig og gjerne fra sten til sten for og få combo. Om sider kommer frem. Det dere ser på bildet er fundamentet etter det som en gang har vært her, de hadde faktisk bare tynne bambus hus oppå toppen. Måte selvsagt prøve og se ut som en indianer med hjelp av det jeg fant undervis. Bildet viser en av mange gode SS spots.

Dag 4
Vender vi nesen hjemmover igjen. Vi fortsetter SS oss gjennom lanskapet. Vi kjenner at det begynner og tære litt på kroppen, men det prisen man må betale for og være i verdens klasse i SS. En flott somerfugl jeg fant på veien. BILDE.
Dag 5
Hele dagengår rett og slett med til gåing. Når vi kommer fram er alle utslitt og bare sugene på en dusj, men før det venter 2 timers bumpy ride. Vi stopper etter en time for og ta en pause. Da ser vi at en sekk på taket beveger seg. Vi skjønner at de har tatt med seg ett eller annet dyr og tneker at det sikket er høne eller noe. 10 min sener faller det noe fra taket, vi stopper og begynner og rygge. Det viser seg og være en Armadillo som har kommet seg ut av posen den var fanget i. Armadiloen er fremdeles ikke død og de fanger den før de slipper den av igjen i huset til en av de lokale som sitter på. Amadiloen var høyde punktet for den turen, men egentlig bare en av mange vitige ting som hendte på den turen.



Armadiloen som falt av bilen, noen skrubbsår, men fremdeles i live.

Seiltur til Colombia.
Den eneste muligheten og komme seg til Colombia er enten med fly, eller båt. Jeg valgte og ta skjøveien etter og ha snakket med en masse folk som skryter av hvor fin denne turen skal være. Jeg har også altid hatt lyst til og lære og seile.. Så hopper på den førte og (beste) (?) seilbåten. Vi blir plukket opp på hostellet kl 5 etter 2 timers søvn. Herfra sitter vi tre karer bakk i en liten pick up i 5 timer. Jeg sover som vanlig hele turen. Ble vekket opp en gang av de andre da hadde vi vann opp til midten av døra på bilen, så jeg skavatt litt, men det var sån det skulle være for vi måtte bare krysse en elv for og komme fram.. Endelig fremme tart vi en liten båt ut til seilbåten. På seilbåten treffer jeg Captein Raol (som fort får kallenavnet Capitan Caerveza) fra Oruguay, Martin (Polen som skal sykle fra Mexico til Argentina), Holly (England), .... (Slovenia), Natan (England), Jou (England) og Michel (USA). Vi blir kjent tar en dukkert osv. Så drar vi av gårde for og skaffe diesel. Det tar ca 5 min før vi banker inn i et koral, vi blir sittende fast. Kapteninen virker ikke veldig stresset og seier at det er sånt som skjer, går og tisser for så og prøve videre og få båten løs. Vi kommer oss løs etter en ti minutters tid. Da tar det ca 10 nye minutter før vi dunker inn en ny stein, nå blir vi i alle fall ikke sittenede fast.


På kvelden kaster vi anker spiser litt for så og ta en tur inn til den nærmeste øya for og besøke Kuna ( En indianerstamme). Dette er et sted hvor det nesten ikke er turister og vi ble tatt veldig godt imot, og alle barna løper rundt smiler og prøver og få oss rarer hvite meneskers oppmerksomhet. Vi kjøper noen kokkosnøtter, juka, prøver og delta i en vollyball trening, men finner ut hvor dårlige vi er i forhold til de som bor her. Vi blir tilbudt en tur opp en elv dagen etter og takker selvsagt ja til det.
Første natt på båten gikk ok. Vi finner fort ut at Capteinen er over midels glad i øl. Når vi skal legge oss prøvde først og få sove i hengekøya mi, noe som ikke gikk så veldig bra. Så prøvde jeg og ligge forran på båten, noe som var fint helt frem til det begynte og regne. Så måtte tislutt gå inn.
Dag 2 har vi en fin tur opp elva sammen med Kuna. Kapteinen har vondt i kneet sitt etter gårsdagen, men han kan ikke huske hva.. Michel bestmmer seg for og finne en annen båt for hun stoler ikke på den fulle kapteienen og synes også båten er litt liten. Vi starter og seile og stopper i nørheten av ett tettsted for de Holly, trenger og skjekke noen stikk hun har fått infeksjon i. Hun får antibiotika og vi blir der for natten. På vei til en butikk i en Kuna ( Indianer) lansby.


Dag 3 drar vi for og stemple oss ut av Panama. Det går uten problermer og vi seiler videre for og kjøpe mat for de neste dagene. Det viser seg at Kapteinen mener at vi ikke trenger så mye mat og er mer opptatt av og kjøpe øl til seg selv. Vi har betalt 380 USD for denne turen og det inkluderer alt av mat osv, Så når han flyr rundt og kjøper og drikker øl fyller vi opp mer mat:) Jeg får overtalt han til og kjøpe en harpun slik at kan fange vår egen mat. Harpunen er faktisk fra skipet på bildet som har gådt på bunnen. Når båten gikk på bunnen og ble forlatt dro Tuna ut og ribbet hele båten, så nå er det ingen som vil ha den så den ligger bare der. Midagen i dag er også en masse lobsters, uten noe særlig tilbehør. Kapteinen liker best og spise lobsteren bar. Vi begynner og bli sultene på noe annet en krabber og lobster og drar ut med vår nye harpun for og finne fisk eller hay. Jeg ser en stygg fisk jeg bestemmer meg for og skyte. I det harpunen treffer fisken blåser den seg opp som en air-condisjon med pigger på. Var ganske morsomt og litt skummelt ettersom jeg ikke ville slippe harpunen og tauet ikke er så langt, så jeg måtte pløve og holde den på avstand på en måte.. Vi drar harpunen ut, og fisken flyeter fremdeles rundt som en ball. .... Ser en liten hay like ved båten vi prøver og skyte, men jeg bruker litt for lang tid på og lade harpunen så den svømmer av gårde. Dagens fangst, tydeligvis ikke spiselig.

Dag 4
På morgenen bestemer kapitan Carveza at vi blir værende en dag til på det samme stedet. Mesteparten av dagen går med til og snorkle, slappe av og sjekke ut de nærmeste øyenen. Natan og Jou skyter en bleksprut med harpunen som vi koker og spiser til midag. Det er faktisk nesten et must at vi klarer og fange noe mat i løpet av disse dagene for Kapitan Careveza har jo nesten ingenting. Jeg, Roy og Holly svømmer også ut for og finne mer mat. Roy finner en ål lingnende ting han prøver og skyte, men bommer og ålen flekker tenner og begynner og svømme mot Roy. Ålen så veldig skummel og skremmende ut. Roy ble skikkelig setresset og red, jeg ble også litt red, men når jeg så hvordan Roy reagerte klarte jeg ikke annet en og le... Ålen svømmer av gårde og vi svømmer til bake til båten for og ta kvelden.

Dag 5
I dag skal egentlig den virkelige seilingen begynne. Vi begynner og seile, men finner fort ut at vinden ikke er noe særlig, så vi putrer 5 timer på maskin før vi finner en fin øy og kaste anker. Jeg hopper som vanlig rett i vannet for og snorkle og finner ut at dette er et utrolig flott sted og snorkle. Ganske nærme land er det stimer av flere milioner fisk som gjømmer seg for større fiks. Jeg legger meg midt i fiske stimen og venter på de store sikene som bykkser inn i stimen for og spise de små fiskene. Noen av fiskene er ca 1meter lange, og etter mange forsjøk med harpunen bestemmer jeg meg heller for og fiske fra båten i stedet. Men heller ikke her klarer jeg og fange de. Til min store skuffelse. Finner en Stingray på bunnen som bare venter på og blir skutt, men jeg har hørt at de er utrolig giftig, og når jeg skyter disse dyrene finner de altid på noe sprell. Så jeg bestemmer meg for og forlenge snøret til harpunnen for så og prøve igjen, men da er en selvsagt forsvunnet. Natan og Jou har igjen kalrt og skaffe oss middag, to stk. tuna fisk. Jeg sover vanligvis ute for det er så varmt ute, men det viser seg at det befinner seg en hel masse små mygg på denne øya. Så jeg prøver først og sove ute, så inne så ute igjen. En skikkelig forferdelig natt.

Capitan Cerveza har kjøpt kraber og hummer av Kuna indianerne, vi får utdelt en skiftenøkkel hver for og slå hull i skallet, jeg spør etter tilbehør ikke noe problem sier Capitan og peker på en halv lime.

Dag 6
I dag skal vi seile uansett vær. Været er forsåvidt bra med litt medvind. Gps`n forteller oss at det er 48 timer seiligng i strekk så vi smører oss med tolmodighet og prøver og følge med på skjøen for ikke og bli sjøsyke. Etter ca 8 timers seiling med motor, skrur vi av motoren for og la den vile litt. Når vi senere skal skru på motoren igjen hører vi Capitan Caerveza komme med noen gloser på spansk, da er det som regel problemer. Problemer og spanske gloser er det som regel hver da, somregel er det motoren som er problemet. Det går også overaskende greit og seile på natten også.
Dag 7
På morgenen dør vinden igjen ut og vi går over til motor drift. Midt på dagen kommer det noen delfiner som slår følge med oss ett stykke. Ellers går tiden egentlig med til og slappe av skrelle kokkosnøtter og ettersom det bare er ris og pasta igjen og spise, prøver vi også og ha en mann ved fiskestanag, men vanskaelig og få noe her midt i Caribien. Vinden tar seg opp mot kvelden og når jeg går og legger meg forteller Gps`n at det bare er 15 timers seiligng igjen. Så da tenker jeg at vi er fremme i fire tiden dagen etter ogdet passer bra.
Dag 8
Våkner og tenker at vi snart er fremme, tar en titt på Gps`n og ser at det når er 12 timer igjen. Og lurer på hva Capitan Cerveza har drevet med i løpet av natten. Vi har også i dag noen motor problemer og er uheldige med vinden så også denne dagen går med til seiling. Nå begynner folk og bli sultene og rimelig lei. Alle tenker på og komme inn til land dusje spise og drikke masse. Når kvelden kommer begynner vi og nærme oss byen som lyser opp i det fjerne. Det var stilig og komme silende inn til en stoby med masse fine lys midt på natten. Går en tur til supermarkedet, før vi tilbringer resten av natten i båten for de vi trenger stempel for og gå i land.
Dag 9

Vi drar i land, alle er fremdeles i live og tydelig glad for det...

Vi finner et hostel og kaster oss i dusjen for så og gå ut for og spise en god middag....

Costa Rica.
San Jose
Tar buss fra Managua til San Jose. På bussen møter jeg Amy som jeg også har møtt tidligere i Guatemala. Vi drar til et stort og fint hostell i San Jose. Her tar vi noen øl før vi bestemmer oss for og bli med noen andre backpackere ut. Vi drar til El Pablo som er en samling av utesteder som viser seg og være veldig bra selv på en hverdag. Neste dag planlegger jeg og dra til Jaco.Drar for og ta buussen som går kl 1, men mister denne og drar tilbake til hostellet. Prøver igjen og på 3 bussen, men mister den også.. Drar igje tilbake til hostellet. begynner og bli lei av og miste bussen og snakker med noen på hostellet som sier at det er mye bedre vær på øst kysten. Så bestemmer meg heller for og dra til et sted som heter Porto Viejo som også skal være en bra surfe by. 10 minutter til bussen går så løper det jeg orker i reinværet. Og denne bussen rekker jeg faktisk.
Bussturen gikk stort sett greit bortsett fra at vi ble sittende fast i et gjørme hul og gikk tom for strøm samtidig. Alle går ut for og dytte bussen ut av gjørme hullet utenom Anders som skulle ta bilde:) Vi klarer ikke og dytte bussen opp av hullet, men etter en halv time kommer det en annen buss og drar oss opp og i gang.

Porto Viejo
Poto viejo viser seg og være en by for surfere og hippier og noen andre. Har egentlig skrevet et innlegg om dette tidligere, men tror jeg har fått slettet det så det blir en kortversjon av det som har skjedd. Møter en gjeng som gjør frivilig jobb i San Jose, men som er på ferie her for helgen. Vi surfer litt, tester ut nattlivet som faktisk ikke er så værst. Bølgene var egentlig litt i minste laget, men 3 timer på lørdagen var det skikkelig bra bølger og jeg fikk igjen større respekt for bølgene etter x antall liter salt vann. Etter noen dager drar jeg så videre til Bocas del toro i Panama
Panama
Bocas Del Toro.
Dette er en flott øygruppesom er veldig populær for backpacker. Her møter jeg en morsom og gira fyr fra Frace (Luck). Vi finner fort en pub med 50 cent ølèn som vi ikke kan motstå. Og bordet vi sitter på blir fort overfult og alt ender i en veldig hyggelig og morsom kveld. Vi drar til et utested som er bygget på flytebrygger noe som er veldig stilig og på bunden kan du se deler av et stort skipsvrak. Jeg treffer igjen Amy og noen andre kjente, og neste dag drar vi på en gundtur til diverse øyer og flotte strender. Når kvelden kommer ender vi selvsagt opp på den samme puben med mange av de samme folkene. Dagen etter planlegger jeg og Amy og dra til Panama City, hun står opp litt tiligere ne meg og får pass på nattbussen, mens jeg må vente til degen etter. Dagen tilbringer vi på en flott strand som har kallenavnet skjøstjerne stranden. Bildet forteller hvorfor.' Grensen mellom Costa Rica og Panama.

Panama city er en flott by og sikkert den eneste byen med skyskrapere i Central Amerika. Folk sier byen er nesten helt lik Maiami. Jeg velger og bo i gamlebyen som er litt mer korselig, men også litt mer kriminel en den nye delen. De fleste på dette hostellet venter på og få plass på en seilbåt til Colombia inklusiv meg. Jeg bestemmer meg for og bare og hoppe på den førte og (best) eller (dårligste) båten. Det viser seg at det i alle fall ikke er den beste båten, etter 9 dagers seilign vser det seg at det i alle fall ikke er den beste båten. Bor først 2 dager i Panama City før jeg drar til Colombia. Her tester vi nattlivet, shopping muligheten og jeg kjøper meg et nytt vanntett kamera. Sykkler litt rundt på skikkelig turist vis:) Og besøker kanalen som er laget gjennom Panama slik at stor båter ikke trenger og kjøre rundt hele Amerika. Veldig mange store lastebåter er laget for akurat og få plass i denne kanalen.

Nicaragua

Fra Managua som er hovedstaden i Nicoragua drar jeg videre med lokal buss, noe som er vanskeliger en man skulle tro. Det er 4 ting du ikke vil være eller ha når du skal gå rundt i disse gatene og lette etter den rette bussen. Du bør ikke være høy, lyst hår, blå øyne og ikke ha en stor ryggsekk. Det som skjer når du har alle disse er at det flokker seg taxi sjofører og tiggere rundt deg, og det har nesten ikke noe og si hva du sier for når du har jaget bort de som står nærmest komer det bare flere. Dette fører til at du ikke for spurt noen om hvor bussen går fra. Du kan ikke spørre de, for de sier bare at det ikke går og at du må ta taxi osv og det nytter heller ikke og gå bort til en lokal og spørre etter veien når du har en hel masse folk rundt deg. Er faktisk overaskende stress og problematisk.

San joan del sur er en liten sørfeby sør i Nucaragua. For og komme hitt tok jeg lokal buss fra Mangagua. Dette er en 3 timers buss tur som kostet 20kr, så med andre ord det er ikke så dyrt her nede:) Bølgene er forøyebliket ok, men litt i minste laget. Jeg blir kjent med Max fra USA og noen gutter fra Australia og en Norman. Max har en seilbåt som ligger på stranden som han bor i. Så vi buker denne båten til og seile ut til de beste surfe spottene. Blir faktisk ikke bedre en det. Her om dagen mistet Max sin reise kamerat en hund som heter Maestra. Noe som var litt trist, men noen dager senere når vi seilte hjem etter en flott dag med surfin, så vi tilfeldivis Maestra inne på en strand. Alle guttene om bord på båten var enig om at det var et rørende øyeblikk når Max kommer svømende i Solnedgangen med sin hun Maestra på sørfebrettet.... Max skal kanskje kjøpe en støre seilbått så da er seilbåten hans til salgs…hmm. På bilde ser vi Kaptein Max.Granada
Granada viser seg og være en by som minner meg om et lite stykke Cuba i Niuragua, grunnet dens pastell fargedde gamle hus og hyggelige stemning. Tilbringer to netter her. Møter 3 jenter fra England som jeg tilbringer en dag sammen med ved en insjø, senere på kvelden går vi ut til et sted med live musikk og salsa dansing. Jeg prøvde og lære salsa, men var ikke bare bare gitt så det gikk fort over til mer free stylle "salsa" som var veldig morro. Dagen etter drar jeg til Managua for så videre til Corn Island.

Corn Ilands er en øy gruppe i Carabien som består av en lille corn og bigg corn. Det er to mulige måter og komme seg ut til disse øyene enten med fly eller den mere økonomiske måten som er buss 6timer, bått 2timer, og nokk en båt 4timer.Jeg valgte den økonomiske måten som viste seg og være vanskiligere en man skulle tro (som alt annet her nede faktisk) Buss og bått gikk greit fra Managua til Bluefild. Fra Blufild og til corn island var problemet, Det skulle egentlig gå en buss fredag kveld som vi hadde tenkt til og ta, men som aldri kom. Det skal også gå en båt Lørdag morgen, så jeg og Matias (en franskman jeg møtte på bussen, som sanakket flytene spansk så det var ikke spanken det skulle stå på) bestemmer oss for og overnatte for så og ta båten over dagen etter, vi drar ned til kaya og prøver og finne ut når og hvor denne båten går, men finner ut at det ikke går båt før onsdag kveld:( Frustrerenede for det virker som alle vi spør har peiligng på hva de snakker om, men igenting av det de sier stemmer. Så vi bestemmer oss for og bite i det sure eple og fly over til øya. Litt frustrerenede at vi må betale like mye for bilettene som om vi hadde tatt flyet direkte fra Managua. Noe som kunne spart oss for to dager med reising og kaos... Men alt slitet blir omsider vært det når vi kommer ut på Little Corn. Littelcorn er en liten og fantastisk flott øy med kanskje 500 inngygere, ingen minibank, men med utrolige dykke muligheter og en utrolig natur. Har altid hatt lyst til og dykke og bestemer meg for og ta et open water curs her. Dykking er helt sikkert noe jeg skal fortsette med, det og være helt uten gravitasjon i så flotte omgivelser er bare fantrastisk. Det nest siste dykket vi hadde svømte jeg faktisk bare noen meter fra en hay på ca 1 meter. De sier at de nesten aldri angriper menesker så da stoler vi på det:) På øya bor jeg sammen med Matias og vi blir kjent med to jenter fra islrael. Alle dagene har vært flotte her ute, men den siste dagen var best med dykking, strandliv, nydelig middag med avsluttenede bål gitar og rom på stranden. Blir bare ikke bedre...