Bilder vegg

bilder vegg

Siste rest før NORGE:)

I Phnom Penh drar jeg rett til et hostel og legger meg. I 4 tiden drar jeg sammen med Flavio fra France til "The killing fealds" Her ble tusenvis av menesker brutalt slaktet under kommunistregimet Røde Khmer mellom 1975 og 1979. Det første man ser når man kommer hitt er en stort glasshus med hodeskaller fra noen av de som ble slaktet her. Jeg følgte ikke det var riktig og ta bilde av, så dette bilde er fra innternettet. Under Pol Pots tid fra 1976 til 1979 ble 25% av Cambodias befolkning brutalt slaktet ned normalt uten noe grunn. Regimet slaktet folk som kan ha hatt kontakt med det tidligere regimet, eller andre utenlandake regimer, eller hvis man så utenlansk ut. Mange av de som ble henrettet ble stukket til døde med spisse bambuss pinner for og spare amunisjon. Etter en stund begynner jeg og føle meg så dårlig av feberen eller hva det er at jeg ikke orker og engasjere meg i historeien. Jeg setter meg ned og venter til Flavio er ferdig. Tilbake på hostelet er det igjen rett i sengen. Neste dag blir også tilbragt i sengen. Jeg har også fått en ytrolig smerte i høre legg som ved en krampe, dette fører til at jeg nesten ikke kan gå. Så da fårn væra litt krøpling igjen.

Neste morgen drar jeg til legen hvor jeg får en masse piller og en ny antibiotika kur. Legen mente infeksjon var grunnen til alle skavankene ikl. leggen. På ettmiddagen begynner jeg og føle meg litt bedre og hopper på en buss til Sionikvil. På bussen sitter jeg foran to litt for hyggelige jenter fra Cambodia som maserer hodet mitt på veien. Ettersom en av jentene nesten åpnet samtalen på busstrasjonen med "I love you" så skjønner jeg at dette ikke er noe vanlig Søndags skole jenter. Hun ene får en tlf samtale fra en kunde på bussen og var ikke det minste flau over det. De diskuterte tidpunkt osv uten og være det minste diskret. De prøver og få meg til og bli med de, men det er rimelig uanktuelt og drar til GST Guest house. Og tar tidlig kvelden. Neste dag er rolig med strand liv og lesing. Tirsadag drar jeg ut til Bambo Island. En veldig rolig og flott øy. Et lite minus er at det for det meste regner her. Etter en natt drar jeg derfor tilbake til Sionikvil for en natt før jeg tar bussen til Thailand og Co Chang for og se om været er bedre her. Natten i Sionikvil deler jeg rom med Loe fra Tyskland som jeg har hatt en tendens til og møte overalt. Senere på kvelden møter jeg også Nienke og Julian vi spiser og koser oss med gamle og nye historier før vi igjen tar forvell.

På Co Chang bosetter jeg meg på Long beach. Det viser seg også at naboen med Jinyin fra Kina og Ben fra USA som jeg var på båttur sammen med i Vientnam. Jeg tilbringer 3 dager på denne øya, men er for det meste regnvær så bestemmer meg heller for og dra til Bangkok.
Mine dager i Bangkok går med til og TukTuke rundt i byen handle suvernirer på markedet, lærer meg og kokke Thai mat og tar noen øl.

Den ene dagen jeg tar bussen til markedet må jeg faktisk vekke buss sjåføren i et lyskrys. Det er mitt i røsjen og bussen er helt full. Når lyset blir grønt skjer det ingen ting og jeg kikker bort på bussjåføren som har sovnet, jeg prøver først og snakke til han, men må dunke borti han for at han skal våkne. De jobber nok litt lenger og mer slitsome dager her nede. To dager før jeg drar hjem sitter jeg og tar noen øl sammen med noen jeg møtte i Laos, jeg går så for og ta ut penger. På vei til mini banken går jeg forbi ei som jeg er ganske sikker på er Sigrid fra Norge. Jeg går bort og prikker henne på ryggen og ja, det er Sigrid som jeg var sammen med i alpene for 5 årsiden og som jeg senere har møtt på i Oslo. Hun blir med og ta noen øl. Det viser seg også at kortet mitt har sluttet og virke. Ganske typisk 2 dager før jeg drar hjem. Det er i det minste veldig flaks at jeg traff Sigrid for hun låner meg penger for de neste to dagene og til og komme meg hjem. Sener på kvelden går vi til en annen bar og jeg treffer kjentfolk nr.2 fra Norge på en kveld Christer Bergan. Vi slår ann en prat før vi tar kvelden. Neste dag drar jeg sammen med Sigrid til markedet. Blir ferdig med suvernir handlingen og pakker baggen for morgendagens hjemmkomst som skal bli bra nå.

Hjemreisen går bra, først fly til Malaysia så til London for så å ende opp på Rygge. Det er en god følerlse og bli møtt av Mamma, Linda og Mie som står og vinker på brygga. Da var Holm hjemme igjen:) Borte bra hjemme best.

Angkor bilde spes.

Kl:4 ruller jeg ut av sengen og opp på sykkelen igjen. Jeg er den første som ankommer stedet for sol oppgangn, så får den beste plassen. Sol oppgangen er flott, men hadde håpet på litt flere skyer.

Tilbake på hostelet spiser jeg min andre frokost før klokken er 9 på morgen. Jeg går så opp for en power napp som varer i noen timer. Setter kursen mot templene igjen når det er duket for sol nedgang fra Phnom Bakheng. Jeg ankommer litt sent og de sier de har stengt, etter litt om og men får jeg omsider lurt meg opp. Solnedgangen er flott, men vi blir jaget bort før den egentilig er odentlig ferdig. Tilbake i Siem Reap går jeg ut og spiser sammen med Adam fra England som bor på samme dorm rom. Ender så opp i Tempel bar i bargaten. Jeg kjøper meg noe mat på vei hjem og blir overfalt av tigende unger. Jeg gjenkenner noen av ungene å det er de samme ungene som selger bøker og tiger på dagen. De snakker perfekt Engelsk og det sansynligvis noen av de som tjener mest penger her i Siem Reap. Grunnen til at disse ungene tiger er for de det er lette penger. Dette går utover skolegang og alt mulig annet. Jeg synes det er greit og gi penger til folk som trenger det men jeg tror ved og gi penger til disse ungene gjør man bare vondt vere.

Neste morgen er det ny runde med firkorn til frokost før jeg tar noen runder i basenget. Jeg later meg litt før jeg igjen tar turen ut til templene. Jeg føler meg ikke helt hundre i dag så det blir en lat dag med bok mat og slapp av. Er det bare meg som føler meg litt for stor her nede eller ser det sånn ut på bilde også?

Jeg vender så til Angkor Wat. Jeg betler vakten for og komme opp på toppen nå etter stengetid. Han begynner på 8USD men vi ender opp på 2USD. Jeg farter rundt og tar bilder nå er det nemlig ingen folk og se noe sted. Jeg går så ned igjen for vakten sa jeg skull være kjapp. Kommer ned og ser igen vakt så så fortsetter min ferd rundt i dette fantatiske byggverket. Stemingen begynner også og bli mystisk ettersom det blir mørkt og noen fugler slår seg tilrette i tårnene. Etter nesten en time vender jeg tibake.

Jeg begynner og føle meg forferdelig, men går alikevell ut med Adam spiser. Jeg må også kvitte meg med sykkelen min jeg tar nattbus til Penon Phen kl:24. Og grunnet dårlig tid og litt at det er slitsomt og sykle begynner jeg og busse herfra. Jeg finner et band som spiller musikk, de er alle skadet av alle landminene som er strød rundt her i Cambodia. Har fått de på hostellet til og skrive en lapp som forteller at jeg gir bort sykkelen min. De smiler fra øre til øre og han ene hopper opp for og parkere sykkelen. Han har bare et ben og er jo litt ironisk og gi en sykkel til en fyr med et ben, men jeg er sikker på at noen av de andre kan bruke den eller selge den. Tilbake på hostellet prøver jeg og vile meg ettersom jeg beynner å bli syk. På buss stasjonen har jeg selvsagt mistet buss biletten. Jeg drar tilbake til hostellet for og lete der, men finner den ikke. Etter en lang diskusjon får jeg omsider fyren på hostelet til og skrive ut en ny bilett til meg. Buss turen er forferdelig ettersom jeg er sjuk og det er tidenes minste benplass.

Cambodia

Sønagen er det opp kl 7 for og trokke seg til Cambodia. Det er 100km til grensen så jeg tenker og komme meg ditt så tidlig som mulig for jeg vet ikke hvor langt det er fra grensen og til et sted hvor jeg kan sove. 10km før jeg kommer til grensen sopper det en pickup som spør om jeg vill sitte på. Jeg takker ja og hopper inn sammen med en familie på 4. Det er mye oppover herfra og til grensen så jeg er veldig taknemlig for at de plukket meg opp. De to døtrene i familien snakker bra engels og hjelper meg gjennom de forskjelige hyttene. Først begynte jeg og bli engstelig for om det ikke gikk ann og få Visa her ettersom det bare var en liten bambus hytte hvor ingen snakket engelsk. Jeg fylte faktisk ut persjon oplysningene selv. Den ene av døtrene oversatte spørsmålene de stilte slik at jeg fikk fylt ut. Omsider kom jeg til hytta der man søker Visum. Den var tom og stengt. Jeg finner omsider Visum fyren og det er heldigvis en blid og fornøyd fyr. Han forteller meg at han noen ganger tar 22 USD for visumet. Jeg sier ja takk til det tilbudet ettersom jeg tror den vanlige prisen er 35. Jeg treffer igjen familen som ga meg kjøre. Faren i familien har fra de pluket meg opp vært opptatt av og gi meg ting. Jeg fortsetter og smile og ta imot selv om jeg ikke er mest sugen på dadler fra Kina og div andre ting, men veldig hyggelig. Jeg takker familien og sykler avgårde. Visum fyren fortalte at det er en by 15km sør for grensen hvor jeg kan sove.

I AngLong Veng tar jeg inn på det første gjestehuset jeg ser. Når jeg tar en dusj legger jeg merke til at jeg faktisk har fått vannblemer på rompa. Jeg går en tur rundt i byen og her som alle andre små landsbyer uten turister blir jeg dagens atraksjon. Alle følger med på meg på begge sider av gaten når jeg går rundt. Jeg ender opp på en resturant hvor de griller en et helt lam. Det er godt, men blir litt kjederlig i lengden, de er tydeligvis ikke like flinke til og tilbrede ting her som i Thailand.

Dagens etappe går til Siem Reap og Angkor Wat. Det er litt vemodig at dette er den siste sykkel etappen, men mest deilig og tenke på. Jeg begynner nemlig og få litt dårlig tid til og se de stedene jeg har tenkt før jeg drar hjem og jeg må inrømme at buss er faktisk litt raskere. Etter 140km er jeg endelig i Siem Reap. Her tar jeg inn på Earthwalker hostel, som er et fint sted, men helt tomt. Får meg en matbit i sentrum før jeg tar kvelden. Tirdag drar jeg til Angkor Wat, her kjøper jeg et 3 dagers pass til Anker området. Det viser seg og være helt sykt stor og Angkor Wat er bare en bitteliten bit av det. Jeg begynner med en runde i Angkor Wat, kommer meg under tak før det begynner og regne. Jeg går rundt og kikker på dette utrolige byggverket, leser litt i boka mi. Jeg leser nå Engler og Demoner som er en bok som gir en spesiel stemning i dette gammle byggverket. Når det ble bygget var det et Hinduitsik tempel, men etter årenes løp har det blitt omdant til et Budistisk tempel som det er den dag i dag.

Dette byggverket ble bygget sent på 1100 hundre tallet. Det er antatt at det levde 1mil mennesker her på denne tiden, på samme tid i bodde det 50 000 mesnesker i London. Så dette har med andre ord vært et enormt imperium. Jeg går senere til Ankor Tohn. Dette tempelet er ikke fult så stort, men veldig stilig med hoder stikende ut her og der. Når jeg prøver og låse opp sykkelen min har den gått i vranglås og jeg blir sittende 30 min og prve og få den opp. Ei franks dame ved siden av meg har det samme problemet. Vi får tilslutt hjelp av en lokal som har litt olje og div. og han får omsider åpnet begge låsene. Jeg vender så tilbake til Angkor Wat for og få med meg sol nedgangen. Da skjør at de bildene jeg har sett er av sol oppgang. Dette er dårlig nyheter for det betyr at jeg må stå opp kl:4 neste morgen. Tilbake i Siem Reap får jeg i meg litt mat før jeg tar kvelden.

Siste rest Laos og litt Thai

Vi drar også for og besøke en hule med masse budaer inni, men den er alerede stengt når vi kommer ditt. Vi får heller med oss en flott solnedgang. Tilbake i Thakhek tilbringer vi noen timer i på internett cafe før vi finner en resturant nede ved elven. På vei hjem fra resturanten blir vi forfulgt av noen lokale jenter, som paserer oss med scooteren for så og sakke ned farten slik at vi må pasere igjen. Vi skjønner at de kommer til og følge etter oss så i neste rundkjøring lurer vi de med og ta en runde. Det bare mulig og kjøre til høre eller rett frem. Så når vi ikke kjører til høre tror de at vi skal rett frem og kjører forbi i runkjøringen. Når vi fortsetter rundt rundkjøringen, kikker begge jentene på oss, de mister begge fokus på veien og havner på feil side av midtrabaten og i motgående fil. Ganske morsom situasjon der og da.

Søndagen er det opp på sykkelsetet og trokke seg til Xeno. Det er 100km som går greit, men er blitt veldig støl i ryggen. Jeg skulle egentlig møte Julian i Savaniket, men orker ikke omveien innom elven. Jeg får i meg noe mat og finner faktisk et sted hvor de selger kule is. Neste morgen tenker jeg og finne et sted midt mellom her og Pakse. Denne planen lykkes ikke helt. Jeg finner nemlig ingen sted og sove og ender opp med og sykle rundt i mørket og spøre folk om jeg kan sove hos de eller om de vet om et sted. Folk peker videre og jeg fortsetter videre. Omsider finner jeg et gjeste hus. Klokken er da ca 8 og jeg er helt utslitt. Får i meg noe mat og legger meg. Neste morgen føles kroppen helt forferdelig. Alle ledd, ben og muskel i kroppen verker og det føles nesten som når man begynner og få influensa. Er ikke sikker på om jeg begynner og bli sjuk eller om dette bare er kroppens måte og forteller at 170km pr. dag er for mye. Selv om dagens ettappe bare er 70km så var det 70 jævelige km. Kroppen bare fortsatte å verke og jeg fikk en sterkere og sterkere hode pine. Jeg tokk masse pauser i resturanter under veis i veikanten. Etter en hard dag ankommer jeg Pakse.

På hostellet møter jeg to Finske kare. Vi går ut og spiser og jeg bestemmer meg for og ta samme buss som de til 4000 islands neste morgen. Kl 11 ankommer vi DonDet etter 3 timers busstur. Her finner jeg et bilig sted og bo og setter meg godt tilrette i en hengekøye. Bruker resten av dagen på og lese og sove. Det er en fin øy med veldig behagelig atmosfære, et lite minus er at denne øya ligger ikke akurat i Caribien med crystalklart vann, men midt i den møkete Makong elven. Alice fra Canada som bor i nabo bongalowen og meg går over til den andre siden av øyen for og få med oss solnedgangen. Vi ender så senere opp på øyas reggybar. Her blir vi en god gjeng og de Finske gutta står for underholdningen. Vi er en gjeng som bestemmer oss for og dra på sykkeltur neste morgen. Så kl 12 neste morgen møttes vi ved sykkel utleien. Vi får leied øyas 6 mountain bikes. Vi begyner turen innom en foss, hvor det var deilig og få seg en dukkert, får i oss lunsj før vi sykler videre sørover for og se på noen rare pingviner uten snute. Vi får tips om og sykle til en liten landsby og ta båt derfra. I landsbyen får vi leid 2 båter med sjåfør og drar ut for og se om vi kan se noen delfier. Det viser seg at delfinene befinner seg på Cambodia sin side av grensen så vi ender opp med og betale 10kr ekstra som skal være til og bestikke grense vakten for og kjøre på denne siden. Jeg tror de bare tar pengene selv, men gjør det som må til for og se disse rare delfinene. Vi ser de mest fra avstand, men har alikevell hatt en flott dag. Alle er slitene så vi spiser før vi finner oss noen hengekøyer hvor vi slapper av litt før vi kvelder.

Kl 11 neste morgen drar jeg tilbake til Pakse. På veien tilbake møter jeg ei jeg møtte i Kina. I Pakse får vi i oss litt mat før vi tar en Laos massage som var veldig bra og gjorde godt etterpå. På hostelet ser jeg et kart over Pakse og området rundt og ser at Thailand bare er en svipp unna. Jeg begynner og tenke på Thai mat osv. å bestemmer meg derfor for og sykkle innom Thailand og ned til Cambodia. De 40km til grensen går greit. Når jeg har fått stempel er det selvsagt klart for Thai mat. Ferden fortsetter så videre innover i Thailand. Jeg blir overasaket over veiene her. Nesten helt nye 2 eller 4 felts veier med nesten ingen biler. Bilde er fra en innsjø hvor jeg tokk en pause. Når jeg kommer frem til Ubot finner jeg takly for natten. Jeg føler meg ganske sliten, men det verste er alle led og musker som verker. Samme følelse som sist jeg syklet litt for langt. Dagens etappe var 140km og føltes ok, men tror dette er kroppens måte og fortelle at: "HEI nå har du syklet for langt". Jeg bruker resten av kvelden på og gå rundt og spise mat, snacks og div. drikke.

Neste morgen forsover jeg meg, men er ingen krise ettersom jeg bare skal sykle 70km i dag. Morro og sykle i Thailand for folk er veldig ivrig på og gi meg tommel opp når jeg sykler rundt. Dagens etappe går uten problemer og jeg ender opp i Kantharalak. Her er det duket for nokk en kveld med nydelig Thai mat, snacks osv. Jeg får faktisk bedre samvitighet desto mere jeg spiser av denne snacken, for jeg tenker det er bra og gi kroppen så mye energi som mulig. På hotelet møter jeg to, en fra Nederland og ei Thai/Nederland som kjørte forbi meg tiligere på dagen. Jeg blir da fortalt at grunnen til de bra veiene er at de vill ha feilfrie veier fra Bankok og opp til Kina når stor importen virkelig setter inn. De forteller også at den grense overgangen jeg trodde jeg kunne pasere er stengt. De kriger nemlig over en gammel by/tempel type Angkor vath bare mindre (Khao Praviharn). Dette fører til at jeg må krysse litt lenger øst.

Scooter tur rundt Thakhek

Neste dag er det tidelig på`n, nye 100km skal overvines og dagens mål er Thakhek. Dagen i dag er oversakende slitsom, men ankommer omsider Thakhek. Etter og ha funnet et sted og bo sykler jeg ned til Makong elven, hvor det er fint og sitte og spise. Her er det grill spyd i alle varianter og en fin utsikt til Thailand som er på andre siden av elven. Jeg planlegger og dra på scooter tur i morgen for og besøke div huler og fossefall. Treffer Julian fra Nederland på hostelet og vi bestemmer oss for og ta denne turen sammen. Så neste morgen står vi opp tidlig leier en scooter hver og drar av gårde. Første og eneste hulen vi rekker første dagen er Tham Kong Lo cave. Eneste måten og se denne enorme hulen på er med motorbåt som fører oss opp elven. Hulen er nemlig 7km lang og enormt stor. Jeg tror jeg måper de første 5 min. Hulen er enormt massiv, jeg har aldri sett noe lignede. Noen steder er den nesten 100m høy, og sykt og tenke på vekten disse veggene og taket bærer. Det er helt mørkt i hulen så vi kjører med hodelykter og noen steder må vi hoppe ut for og dytte båten opp fossen. Etter 1 time kommer vi til andre enden av hulen.

Vi kjører litt oppover elven før vi snur og vender tilbake gjennom hulen igjen. Denne gangen med strømmen. Vi har bare spist frokost, så vi finner et sted og sove og bestiller mat med en gang. Her i Laos kan det fort ta en time fra man bestiller til man får maten, så jeg tar en gåtur i ris landskapet imens. Paserer noen hyggelige folk som jobber i risåkeren. De planter ris, så jeg spør om jeg også kan prøve. Hun som viser meg er ca på min alder og veldig hyggelig, vi planter ris i ca en halv time og det er ikke vanskelig og se hvor jeg har plantet og hvor hun har plantet. Det er interesant at vi lever så forkjelige liv, men alikevel bare ved kropspråk og ved og se folk i øynene kan man komunisere veldig bra. Det er intersant og ta del i deres liv. Det er heller ikke vanskelig og se at de setter pris på at jeg intereserer meg for hva de driver med. Jeg tar så noen bilder før jeg vender tilbake til middagen. Den er fremdeles ikke ferdig så jeg rekker og vaske de gjørmete bena og armene mine. Vi spiser maten vi har bestilt. Litt senere skal familien vi bor hoss spise og vi får tilbud om og sette oss sammen med de. Så da var det duket for rett nummer to som var typisk Laos middag med fisk, spicy grønsaker, bøferlo lever noe suppe greier og div frukter.

Om natten føler jeg at jeg blir spist levende av mygg, men vokner overaskende neste morgen og da går turen til et fossefall. På vei til fossefallet krasher Julian nesten i en ku, han klarer og unngå kuen og ender istede opp med en kjempe sladd. Det er faktisk hans tredje sladd på denne turen, føler ikke han har oddsen med seg. Vi kjører inn i skogen og på veien paserer vi et skilt som advarer om at vi krysser en elfant sti. Når det ikke er mulig og kjøre lenger parkerer vi og tar bena fatt. Etter 2km og ha gått feil x antall ganger kommer vi omsider til fossefallet. Det er et flott og veldig fredfult sted. Når vi endelig er ute av bushen igjen er det igjen på tide med noe mat, vi brukte nemlig nesten 4 timer på og besøke fossefallet.

Vi setter så kursen mot de neste hulene som er ganske mye leger sør og vi har blitt fortalt at veien hitt er veldig dårlig. Når vi kommer til den dårlige veien skjømnner vi hva de mener. Veien er blanding av grus, gjørme og vann og veldig humpete. Jeg faller en gang i en søle dam og blir ikke direkte pen. Det skaper i alle fall god stemning i tettstedene når vi fyller bensin at jeg har gjørme over halve kroppen og på en side av scooteren. Når vi omsider ankommer et sted hvor de har gjestehus og et verksted. Vi har begge et flatt hjul og Julian har et dårlig lager. Vi får dette fikset og tar kvelden. Neste morgen er hjulet til Julian fremdles flatt så vi drar igjen til den håpløst dårlige "mekanikkeren". Mens Julian fikser scooteren sin, blir jeg opphold av noen lokale unger.

Når scootern er fikset prøver vi igjen og komme oss til noen andre huler. Den første vi besøker er helt grei, men fylt av latterlig belysning som ødeleger hele intrykket. Den neste hulen er mye bedre. Her kan vi svømme rundt, klatre og gå fra den en siden til den andre. Hulen er ikke mer en et par hundre meter, men veldig flott. Og på de 2 timene vi var der hadde vi hulen helt for oss selv. Den lille prikken oppe på klippen er meg.

Endelig meg og Black Angel igjen..

Fredag morgen er det opp kl 5:40. Munkene i byen her går nemlig rundt hver dag ved sol oppgang og motar gaver fra befolkningen. Jeg kom litt sent men fikk med meg litt av det. Tar så bussen til Vang Vieng igjen for og klatre og hente sykkelen min. Jeg bukker inn på samme hostellet og går for og spise på den samme resturanten som jeg pleier. Jeg prøver og vekke hun som jobber i resturanten med og snakke til henne og riste litt i henne, men hun sover så godt at jeg har ikke samvitighet til og vekke henne. Velger heller en annen resturant. Er ikke skjelden at man må vekke betjeningen i resturanter eller butikker her i Laos, de rettogslett digger og sove. Jeg vet at de engelske gutta jeg var sammen med sist fremdeles er her, men velger og ikke ta kontakt med fare for at jeg kan ende opp med mere tubing. Går istede tidlig til sengs.

Jeg spiser frokost før jeg går til turselskapet hvor jeg blir plukket opp av klatre instruktøren. Det er bare oss to, noe som gjør at det blir mye klatring på meg. Jeg har aldri klatret før så vi begynner enkelt med en kl 5 som går greit. De forskjelig løypene er tydelig vis gradert etter en klatre standard. Neste jeg prøver er en kl6A, ikke bare er den vanskeligere, men også mye høyere. Det blir ikke bare tyngre og klatre opp, men også mye mer skumelt. Denne veggen går også greit og på toppen får jeg en herlig og tilfredstilende følelse mens jeg nyte den utrolige uysikten. Klare også en kl6A+ vegg. Hopper da rett på Kl6B+, jeg kommer meg nesten opp til toppen, men på det siste overhenget har jeg rett og slett ikke mer krefter igjen og glipper taket. Jeg roper slik at instruktøren holder linene, men tauet vi bruker på denne ruten er et 40m langt tau, tydeligvis med god strikk effetkt som jeg ikke viste om. Situasjonen var aldri farlig, men for meg var det ikke den beste følelse og fortsette og falle , når jeg trodde jeg bare skulle bli hengende der. Vi tar en pause og lunsjer litt før jeg prøver meg noen ganger på en 6B vegg uten og lykkes. Til slutt er jeg bare så sliten at jeg foreslår at vi drar hjem. Klatringen var utriolig morsom og definitivt noe jeg har lyst til og gjøre igjen.

Jeg tar en kjapp dusj før jeg sykler til busstasjonen. Hopper inn i en pickup som er klar til og dra til Vientien. De 2,5 første timene er det bare meg som sitter på så jeg henger opp hengekøya mi og storkoser meg, er bare et lite minus. Den utrolige sure eksosen i oppoverbakene. Når jeg ankommer rommet på hostelet i Vientien møter på ei fra Canada som jeg også traff i Vang Vieng. Vi går ut og spiser, før vi tar noen øl på en pub som minner om Puket. Her er det base gamle vestlig gubber, små halv søte Laos jenter og tidenes verste lady boys. På vei hjem stikker vi også hodet innom et lokalt arangement med live musik og egentlig ganske god stemning. Vi finner faktisk stedet for dyrt for oss og hun skal også tidlig opp for og rekke en buss neste morgen så vi vender tilbake.

Søndag morgen sykler jeg til busstasjoen for og komme meg til Paksan. På vei til busstasjonen paserer Black Angel og meg en gull dings som vi føler er verdt et bilde. Jeg finner en lokalbuss, som fyller seg opp mer og mer. Og når bussen er helt full og vi er på godt drive Østover smeller det plutselig og det begynner og banke og hamre under setet mitt. Alle skveter inklusiv meg som kaster meg over den lille gutten vedsiden av meg når jeg kjenner at det begynner og hamre under setet mitt. Vi har selvsagt punkter, og jeg sitter rett over hjulet. Vi venter litt før vi blir plukket opp av en pickup som vi trøkker oss inn i. I Paksan er det stortset ingen ting og gjøre, så jeg spiser, surfer litt på internet før jeg tar kvelden. Grunnen til at jeg er her nå er at planen var og sykle over fjellet og ned til denne byen for så og følge elven nedover herfra. Jeg føler meg ikke helt sikker på kneet, men tenker og begynne og sykle igjen i morgen så får vi se hvordan det går.

Da var vi tilbake på sykelen. I dag har jeg ingen plan på hvor eller hvor langt jeg skal syle må nesten ta det litt som det kommer. Etter 40km var det på tide med en lunsj og en overholding av sykkelen. Etter syklingen hvor jeg bare brukte venstre benet har venstre pedal og akselen blitt slingrette og rare så jeg stopper på et verksted langs veien. Når vi åpner opp mellom pedalene kommer kulene fra kule lageret rulende ut. Aldri et bra teng, spesielt ikke når en av kulene ruller gjennom sprekkene på verandaen. Vi finner kulen guffer det hele inn med masse fett og setter kulene der de skal være igjen. Kulelagert i pedalen er også et kaos så jeg kjøper også ny pedal. Når jeg har fått mat og Black angel har fått pleie suser vi knirkefritt avgårde. "Storskiva" altså 3 giret har også begynt og virke, og det har aldri fungert før. Det er bedre og sykle her for det er nesten flatt og bra veier, men det er sykt varmt. Når jeg sykklet tidligere i dag laget sykkelen merker i den varme smeltede asfalten. Jeg synes det var en god ide og stoppe for og ta et bilde av dette. Bilde ble bra, men følte meg ikke så veldig lur når jeg skulle bevege meg igjen, da hadde nemlig kipperne smeltet seg fast i asfalten. Får løs kipperne, sykler litt før jeg får en annen god ide. Stopper igjen, nå for og få kjære under kipperne for at de skal klistrer seg fint fast i pedalen og blir sitende fast. Når jeg begynner og sykle skjønner jeg at jeg har begått den samme feilen igjen, dekkene er nå nemlig fylt med kjære og klistrer seg til alt av småsten osv.. Jeg får skylde på varmen for igjen når jeg skal stoppe for og kjøpe vann har jeg heller ikke hjernen med meg. Jeg stopper og finner ut når sykkelen begynner og velte til den ene siden at kipperne sitter fast. Jeg klarer akurat og rive den ene løs og ungår tidenes mest klønete velt. Er faktisk bare takket være en dårlig kipper for det var ikke kæra som ga etter, en stor del av kipperen ble nemlig sittende fast på pedalen. Omsider kommer jeg til en liten by som jeg ikke er helt sikker hva heter eller hvor jeg er, men et ok sted og sove. Er uansett fornøyd med at kneet har taklet dagens 100km ganske bra.