Uruguay

Når jeg får vite at det ikke blir noe falskjerm hopp på Mandag bestemmer jeg meg for og bli med Sue, Cris og Dan til Uruguay. Jeg har snakket med de om å dra til Uruguay tidligere, men da passet det ikke inn i mine planer, men nå som det ikke blir noe falskjerm hopp er det bare og bli med:) Det er ikke noe jeg angrer på i ettertid, vi har en fatastisk tur. Vi tar båt fra BA til Colonia i 12 tiden. I Colonia leier vi faktisk en liten rød Fiat. Kanskje ikke den typiske back packers måte og reise på, men vi blir enig om at det vi er den nye generasjonens back packere. Bilen er også utrolig bilig, så vi betaler det samme for 4 dager med denne bilen som vi hadde gjordt hvis vi hadde tatt buss. Den hjelper oss også til og komme til steder vi aldri hadde drat uten bil. Vi rusler rundt i Colnia noen timer før vi setter oss in i bilen på vei til en sommerby 6 timer sør. Cris sier at han kan kjøre hele veien uten problem, men når vi kommer halveis blir han trøtt så da tar Dan over kjøringen ettersom han er den eneste som har med seg førekort. Han er fra England. Det viser seg fort når han begynner og kjøre at han normalt sitter på høyre side. Han kjører elendig og blir sur når vi forteller han at han må legge seg lenger til venstre i veien osv. Etter en hav time med hjerte i halsen er vi bare nødt til og bytte sjåfør. Cris bringer oss trygt ned til Ponte del Este.



Vi tar inn på hostal 1949 hostal som er veldig koselig og rett ved stranden. Tirsdag rusler vi på stranden rundt byen, for så og kjøpe litt mat og drikke og legge oss på stranden. Vannet og været er egentlig litt kaldt, men når solen står på er det helt nydelig. Onsdagen bestemmer vi oss for og dra til Cabo Polonio.



Cabo Polonio er et fantastisk sted. Alt er anerledes her, er en vill blanding av forskjelig type natur. Som jeg ikke tror du kan finne noe annet sted. Her har du flotte strender, furu skog, ørken, sjø løver, og bare masse hytter strød tilfeldig rundt. Stedet er også uten elektrisitet, noe som gjør det enda mer koselig. Første dagen går med til og slappe av og gå rundt og ta bilder. Når jeg går rundt i "ørkenen" i skumringen og tar bilder føles det nesten uvirkelig. Stedet minner meg en serie vi hadde på barneTV for mange år siden. Med han fyren som bor i en liten hytte i ørkenen og en tryllekunstner og noe greier, hvis du vet vilken jeg mener så send det til meg:) takk.
Når kvelden kommer drar vi sammen med de andre på "hostellet" som er 7 andre og eieren til den lokale puben. Han som driver puben har lagt seg så eieren av hostellet må vekke han. Han blir veldig fornøyd når han finner ut at han har gjester i puben. Han er den første og sikkert sise "bar" eier som er blind jeg har møtt. Nestedag er været strålende etter et sykt regn og tordenvær på natten. På morgenen går vi en tur til et fyrtårn for og lade kameraene våre. Like ved fyrtårnet er det en hel masse sjø løver som er veldig morrsome og sitte og se på. Senere på dagen blir med 3 karer fra Canada på jakt etter en spøkelsesby. Vi rusler rundt i 5 timer på stranden, i sand dynene for så og komme til en furu skog og en stor elv. Byen skal ligge i værheten av denne elven så vi prøver og spørre en bonde som faktisk bor her. Han er veldig rar og er mer opptat av og vise frem hans kjæledyr som er en stor ........(som er det største dyret i rotte familien og på størelse med en rotvailer). Han er rar og kan ikke gi oss noe svar på det vi lurer på, men det virker som han er veldig glad for og se folk, for det er nokk ikke så ofte. Vi fant ikke byen, men fikk alikevell en utrolig tur. På veien tilbake tar vi med masse furu kvist for og lage bål til kvelden. Vi finner kvisten i den værmeste skogen som er en time fra "byen". Det blir litt bæring, men når kvelden kommer og vi fyrer bål på stranden under stjernehimmelen er det lett vert det.



Fredagen skal vi egentlig tilbake til BA, Dan og Cris bestemmer seg for og bli værende noen dager til. Jeg har biletter for The Killers på Fredag 9:30 så jeg må komme meg til BA, Sue vil også tilbalke. Ettersom Dan og Cris er de eneste med førekort blir vi enig om at de kjører oss til Montevideo og at vi kan ta buss derfra. På vei til Montevideo blir Cris igjen trøtt og Dan må ta over. etter ca 10 min med hjerte i halsen forteller jeg Dan at vi må bytte sjåfør. Han blir rasende og begynner og kjefte, jeg synes ikke han har noe grunn til det og blir også rasende og kjefter tilbake. Stemningen blir litt annerledes i den lille Fiaten etter dette, men når vi hopper av tar vi verandre i hånden og unskyler oss.

Mar del Plata mm.

Lørdag drar vi til Pacha og Minestry of souds 18.års bursdag. Det er en stor klubb og DJen er helt konge . Jeg danset noen stopp i 4 timer:) Tror nok jeg var den eneste som gjorde det uten dop. Det er sykt mye dop på disse utestedene. 30% av folkene bruker solbriller og folk går ikke en gang på do for og ta dop, de gjør det helt åpenlyst. Det er litt iriterende, men ikke mitt problem. Det var sykt høy musik der så I taxien tilbake til hostellet har jeg tidenes øresus og pipelyd. Vi spiser en burger før vi går til sengs kl 8. Står opp neste dag med samme øresus, er som og bo i en boble. Det høres ut som alle lyder er langt una og med en rar klang. Mandagen begynner øret og fungere normalt. Amy , meg og en dame fra California rusler rundt i byen før vi finner en park og slappe av i. Sussi fra California må ha bodd i en boks hele sitt liv, for hun hadde ingen sosiale antenner utenom de man får mellom amrikansk TV reklame og de antene peker litt i gal rettning. Amy og meg hadde godt samvitighet etter og ha passet på henne hele dagen, men det får holde. Hostellet har jubileum så de drar som alle andre dager i gang en fest. Dette er Amys siste kveld så vi har nok en unskylding for og drikke. Utover kvelden finner vi ansiksmaling som var til fordel for noen men ikke alle. Jeg er ikke spesielt kunstnerisk, men vil alikevell male Holly. Resultatet ble ikke direkte bra. Hollys venstre side viser min flotte trbel. Vi tar etter hvert kvelden og neste dag tar vi forvell med Amy også. Da er det bare meg og Holly igjen.



Holly har fått med seg at en eller annen DJ Marky skal spille (drum and bass) på barinn i kveld så vi tar turen ditt. Har aldri hørt drum and bass før, men var veldig kult. Var nok en bra club og DJ og høre for første gang, som gjør meg bortsemt. Onsdagen drar vi til Mar Del Plata som er en sommerby 6 timer sør. Vi har planer om og slappe av noen dager og nyte strand livet, men første dagen vi kommer ditt viser det seg og være veldig kaldt og regn vær. Noe som passer litt dårlig ettersom det varmeste jeg har med er t-shorte. Neste dag blir været bedre og bedre utover dagen og etter noen timer rusling rundt i byen kan vi legge oss på stranda. Dette er en veldig fin by med, surf, strand, fin natur, kite-surf osv så en by som anbefales. Når kvelden kommer drar vi til byens Casino for og prøve lykken. Det er begrenset med lykke så etter en time vender vi tilbake.


Fredagen står vi tidlig opp for og dra til en dyepark i nærheten. Vi ser en masse dyr, men dyrene lever i veldig små bur så det er ikke så morro og gå rundt. De har også bjøner i denne dyreparken som har det alt for varmt og man kan tydelig se at han ikke ahr det vell. Det er mulig og ta bilder mens man klapper tigere og løver osv her men vi mister lysten etter å ha sett hvordan dyrene lever. Vi bestemmer oss heller for og dra tilbake og en tur på stranda. Vi tar buss tilbake til BA for neste dag har vi bukket falskjerm hopp 13000 feet. Når lørdagen kommer fosser regnet ned så vi må utsette det til neste dag. Lørdag kveld tar vi det delvis rolig for og være forbrett til og hoppe ut av et fly på sønadgen:) Karmaen er ikke på vår side så vi må igjen utsette det en dag til. Vi drar i stedet på et uendelig langt marked. Mandagen er også overskyet så ingen falskerm hopp i dag heller. Jeg bestemmer meg for og droppe falskjerm hoppet og heller dra til Uruguay. Jeg sier adjø til Holly som drar til New Zeland på Tirsdag.

Iguazu Fals & Buenos Aires

Fra the Pantanal drar tar vi nattbuss til Iguazu Fals. Iguazu Fals ligger på grensen mellom Argentina og Brasil, så det er mulig og se fossen fra begge sider. Allan og meg bestemmer oss for og se fossen fra begge sider, mens de andre er litt slitene og drar direktet til et hostell i Argentina. Fossen er helt utrolig og mye større en jeg hadde trodd. Et sted i fossen kalles djevelens tunge, her er det fossefall på alle kanter og vi kan gå inn i midten av alle fossefallene. Når man går der mellom fossefallene og man hører, ser og kjenner vannet sprute, skjønner man hvor kraftig fossen er og det fåølers som om du får litt av energien fra fossen. Man blir også i godt humør:)



Vi drar til grensen for stempel før vi fortsetter inn i Argentina og til Hostal inn. Dette er tidenes hostal, med alle fasiliteter. Vi kunne lett ha blitt værende her noen dager, vi tilbringer kun en natt før vi drar for og se fossen fra Argentinas side. Denne siden er litt større og man kommer tettere innpå fossen, men man har ikke like bra overblik som på Brasils side. Utover dagen begynner det og regne, vi har også en buss til Buenos Aires (BA) så vi må rekke så vi vender tilbake. Bussen til BA viser seg og være en 2 etg. splitter ny Mercedes hvor vi sitter i andre etg. Vi får servert varm og kald mat, rød og hvit vin og wisky. Er ikke så mange på bussen så det er som og ha en egen servitør. Her i Argentina er det umulig og ta bilig lange bussturer, dette var den biligst buss turen etter mye duskusjon om prisen endte vi på 300kr for 16timer tur, og alt inkludert i denne prisen. BA er aneledes fra alle andre byer i Latin Amerika, byen er enorm og som en blanding av Paris og London. Vi ankommer Milhouse hostel og finner ut at det er stort lokal oppgjør på Bocas stadien.



Vi får beskjed om at det er utsolgt så vi drar til stadioen for og kjøpe biletter på utsiden. Bilettene er heldigvis ekte. Når vi kommer inn på stadioen blir vi møtt av en utrolig stemning, men ingen plass og stå. Stedet er stappet fult, men vi har kommet ditt for og se fotball så prøver og presse oss inn i det minste så vi kan se banen. Folk står som sill i tønne, men etter mye om og men får vi trøkt oss inn så vi i det minste ser mesteparten av banen. Kampen er elendig, men alle singer alikevell fra kamp start til slutt. Jeg føler meg litt uvell hele kampen og 15 min før kamp slutt begynner jeg og se hvite stjerner. Til slutt blir alt bare hvite stjerne og jeg kan ikke se noe. Jeg vet at Joe står bak meg et sted så snur meg rundt og prøver og lene meg til han. Han ser at jeg ikke er bra og holder meg og fører meg ut av folke mengden. Når jeg får satt meg ned og slappet av er alt bra igjen. Har aldri hatt det sånn før, nå vet jeg i allefall hvordan det er sekunder før jeg besvimer. Vi vender tilbake og tar tidlig kvelden.



Mandagen vandrer vi rundt og prøver og bli kjent med byen i dagslys før vi senere på kvelden/natt også studerer den i mørket. Drar til et ok utested, og vender tilbake når solen igjen er oppe. Det er slik det fungerer her. Ingen drar ut før etter 2 så da blir det fort sent. En fordel med dette er at det er lyst og tryggere og komme seg hjem. En annen ting BA er kjent for er at det er sykt mye kjøtt i denne byen. Alle steder selger bilig og nydelig biff. På Burger King har de hamburger med fire burger som vi selvsagt måtte prøve, og en liten biff er ca 400g. Tirsdagen bedriver vi heller ikke noe spesielt tror jeg, dagene går litt i sur, men tror Alan drar tilbake til Brasil.
Onsdag derimot drar vi en tur til byen for og kjøpe stilige gamle klær for et tango show senere på kvelden. Det viser seg og være umulig og finne brukte klær her, jeg ender opp med og kjøpe en ny smoking. Hadde ikke trod det da jeg sto opp på morgenen. Vi spenner på oss de nye klærne og drar på Tango show. Vi får servert mat og har selvsagt sørget for gratis drikke. Alle hadde det morro og synes det var et bra show. Vi svipper en tur innom hostellet før vi drar videre ut, selvsagt med smoking. Alle nattclubbene her spiller bare house musik. Får en del rare blik på dansegulvet. Folk kom faktisk bort til meg for og ta bilder sammen med meg. Må si at jeg liker smokingen veldig godt så langt.
Fradag drar Joe og Nathan videre til Chile så vi spiser et siste måltid sammen. På kvelden går vi ut til Crobar, hvor DJ Cocoon spiller. Vi vender tilbake når solen igjen står opp. Vi velger og tro at denne byen fungerer best på natterstid slik at vi kan sov på dagen:)

Pantanal (Brazil)

Pantanal (Brasil)
Når vi kommer tilbake til La Paz tar de andre buss videre til Santa Cruze, men jeg bestemmer meg for og vente en dag og heller møte de der neste dag. Jeg finner de andre i Santa Cruiz og vi drar til et stk. elendig badeland før vi igjen setter oss på buss videre til Brasil. Vi kommer til buss stasjonen og finner tidenes mest krappy buss som venter på oss. Godt det bare er 16 timer. Jeg har blitt så vant til og ta buss at 16 timer er faktisk ikke så mye, men det viser seg at det er 18 timer på en veldig dårlig grusvei gjennom jungelen. Når vi ankommer Brasil, har vi problemer med og finne grennse stasjonen for og stempele passenen. Det viser seg at den er i den nærmeste byen fra grensen, vi busser rundt for og prøve og finne politi stasjonen, det er ikke så mange turister i dette området så vi blir igjen byens turist atraksjon. Alle stirrer og begynner og prate en hel masse med oss på Portogis.
Vi finner politi stasjonen for stempling og ved siden av den er også reise selskapet vi har blitt ambefalt for tur til Pantanal. Vi bukker tur og 2 timer etter er vi på full fart inn i jungelen i en jeep. Vi føler vi fortjener luksus og bestiller 3 netter på en hostel i jugelen, med svømmebaseng, sandvollybal, air con, biljardbord og bufe tre ganger daglig. Vi utfører tre daglige utfarter til jungelen.'



Dag 1: Vi begynner dagen med bått tur oppover en elv, hvor vi ser Cawman (Cawamn er nesten het lik som en aligator, men aligatorer lever bare i USA)., masse forskjelige fugler osv. Vi stopper 1 time for og fiske piraja. Det var veldig morro, litt kjøtt på krokken og 10 sek senere begynner det og nappe. Var ikke så stor pirajaer, men det var nok til og mette oss alle ved midagsbordet. Vi fikk beskjed om og være foriktig hvis vi skulle ta fisken av kroken selv for de biter hardt. Anders tenker selvsagt at det ikke noe problem og at dette har han gjordt med større fisk før. Andre fisken jeg prøver og få av, sitter pluttselig fast rundt fingeren min. Var ikke stor fisken, men begynte og blø greit og fikk en fin sirkel på tommelen av små tenner . Vi vender tilbake spiser lunsj for så og gå en tur rundt i jungelen. På kvelden går vi tidelig til sengs for vi skal på natt sightsing kl 4.


Dag 2: Vi begynner sightsingen med en stor lyskaser på taket av bilen for og se mest mulig. I starten ser vi ikke så mye, men så kommer vi til et stort vann, hvor det sikkert er 1000 Cawmen (Aligator). Det viser seg at de er redde for oss. Så det som vanligvis skjer hvis du går for nerme er at de rømmer unna. Vi fant noen som ikke var så redde slik at vi faktisk kunne ta på de. Guiden fanget også en liten rakker vi kunne holde:) Vi så også div fugler, buferlo, Coccobara, hjort, elv slange, oselott (ganske lik Jaguar) osv. Vi var på leting et Anaconda, men fant bare en stor død Anaconda, når vi leter etter Anacondaen trokker en kar fra Tyskland på en 3 meter lang elv slage. Han og de flest andre får fart på bena og når alle føler seg trygge igjen blir alt bare veldig morsomt. Vi vender tilbake spiser, spiller litt vollyball for så og finne hver vår hest for og ri. Jeg får sansynligvis den lateste hesten, men selv om denne hesten er lat liker den ikke og være bakerst så hver gang noen paserer prøver den og bite de andre hestene. Hesteridningen var morsom, stilig og ri gjennom vann osv med Cawman liggende i vann kanten. Jeg slet litt med og finne med komfortabel på hesten, vanlig gange går greit, men med en gang den begynner og løpe,,ja.. . De edlere deler av kroppen satte ikke pris på det. Prøvde og finne andre måter og sitte, men var aldri helt komfortabel.

Dag 3: er avreise dagen, men først skal vi fiske litt mer piraya. Etter og ha fisket noen pirayaer spør jeg guiden om det er mulig og fiske Cawman i stedet. Han er positiv til det, så vi tar av kroken og binner fast noen av de fiskene vi har fisket. Det er nå morroa begynner:) Vi lokker Cawmanenen rundt i vannet på land og selvsagt mot hverandre. Vi fester fikene slik at de løsner når Cawmanene får et godt tak i fisken. Eneste problemet er når Allan fisker. Han føller ikke med når Cawmanen har fått tak i fisken, så når han bestmmer seg for og dra i fiskestangen ligger fisken alerede i magen på Cawmanen. Allan begynner og dra og Cawmanen begynner og avlyde som alle andre også hadde gjordt, og brekke seg til fisken er oppe. Vi avslutter fiskingen og vender til bake til kamp pakker og drar videre til Iguacu Fals som ligger på grensen mellom Argentina og Brasil.

Hwuine Potosi
Når vi kommer tilbake til La Paz besøker vi et reiseselskap, jeg har bestemt meg for og bestige et fjell som er over 6000 moh. Mens jeg bestiller denne turen ser de andre bilder av folk som har vært der før og etter litt om og men bestemmer de også seg for og bestige dette fjellet . Holly og Creyg er de eneste som ikke blir fristet. Turen går over tre dager. Når vi kommer til bake til hostellet snakkker vi med en fyr som har vært der, han sier det det er det værste han noen gang har gjordt, at han fikk frostskader på føttene osv. Vi leser så litt i guide bøker om denne turen, de forteller oss heller ikke det vi vil høre, den ene guidboka sier at Bolivia er det værste stedet og klatre høye fjell ettersom hvis det skjer noe blir du ikke reddet med det første for de har ingen helikopter. Den forteller oss også at vi ikke skal ta de altitude sickness pillene vi nettopp har kjøpt for de det er en tilfeldig blanding av kjemikalier. Vi befinner oss på over 3500 moh i ca en uke så vi ligger ikke så dårlig ann selv om man vi egentlig burde hatt en uke til i denne høyden. Guide boken forteller også at man ikke skal klatre høyere en 400 meter per dag, hmm... Turen vår er lagt opp på første dag 500 meter så neste dag 900 meter stigning. Vi begynner og tenke om dette er smart eller ikke, men konkluderer med at guidene er erfarne og gjør dette hver dag så da skal vi også klare det.

Dag 1: Vi blir plukket opp på hostellet kl 9, så drar vi til Camp 1. Herfra går vi til en isbre for for og trene på hvordan vi skal gå på isen med bootsene og is piggene og hvordan vi skal klatre og bruke is piggen. vi begynner i en klatre vegg hvor vi bare trenger en is pigg. Neste klatre vegg er desto høyere og her trenger vi to ispigger for og komme oss til toppen. Er veldig morsomt, men også veldig slitsomt. Vi vender tilbake til Camp 1 hvor vi blir servert kjeks og knekkebrød, vi tror dette er kveldsmaten og hiver innpå. Når alle er mette begynner de og server suppe, da skjønner vi at vi også får servert middag som vi ikke sommer til og spise opp. Vi blir kjent med de andre på hytta, vi er i alt 10 stykker som skal bestige Huayna Potosi. Vi er alle utslitt og går tidlig til sengs.

Dag 2: begynner med og gå opp til Camp 2. Dette går veldig greit, har kan vi bruke vanlige sko og er omlag bare 3 timer gange. I Camp 2 bedriver vi tiden med og snappe av i sola, lese beskjeder som er skrevet på veggene. Finner et Norsk flag på veggen med to norke hilsninger, og noen danske hilsninger. Så det har vært et Dansk flagg hvor noen kloke Nordmen har tegnet et blått kors i midten:) Finner en morsom hilsen fra en engelskman: Den værst dagen i mitt liv var da kona gikk fra meg og jeg mistet jobben på den samme dagen, men og klatre dette fjellet kommer på en god nummer to.
Vi går til sengs i 6 tiden for neste dag skal vi begynne og gå kl 1 am.

Dag 3 Denne natten er nesten uten søvn, grunnet litt vondt i hodet og en tør hals. Alle kommer seg opp i 24 tiden kler på oss for og forhåpentligvis bli litt varmere. Vi spiser for så og begynne og gå. Hele dagen går vi med ispigg på isbreen. Vi går to persjoner og en guide. Allan og meg går sammen med guide Felix. Vi går med sikkerhets harnes og ca 4 meter tau mellom oss, i tilfelle vi skulle fall ned i en isbre sprekk som det er nokk av. Vi går i ett passe rolig tempo oppover i måneskinnet med hver vår hodelykt. Jeg er ganske fornøyd med meg selv når vi paserer noen folk fra Argentina, vi småprater litt på spansk før vi fortsetter oppver i månelyset mot toppen som er på 6088 moh. Jeg haddde ikke trod at dette var mulig før jeg satartet denne reisen. De første 2 timene går greit, vi går i et passe tempo som gjør at vi i blir for varme eller kalde. Når vi paserer 5700 moh begynner problemen. hodepinen blir være på grunn av den høye tilværelsen som gjør at ikke kroppen får nokk oksigen. Kroppen prioriterer også og gi det vi får inn av oksigen til hjernen så resten av kroppen er veldig redusert og jeg blir mer og mer tom for energi. Allan, meg og Felix har nå pasert alle de andre og er helt alene oppe i tåken. Vi føler oss alle utmattet og har egentlig lyst til og vile, men vinden og kulden gjør at vi bare må fortsette og gå. Veldig spesiel og litt skremende opplevelse at vi må fortsette og gå uansett hvor utmattet vi er. Siste biten opp til toppen er den tøfeste, hver lille stigning vi klatrer føles som verden største utfordring. Vi hjelper hverandre opp og motiverer hverandre hele veien. Hvis en ikke orker mer må begge vende tilbake til Camp. Jeg var var litt usokker på Allan et par panger og var red for at han ikke orket mer. Vi hadde en ryggsekk vi egentlig skulle bære på deling men, jeg valgt og bære den hele veien for følte meg ikke helt sikker på at Allan skulle klare det med ryggsekk. Når solen kommer opp fylles hele kroppen av håp og varme, alt føles mye tryggere. Nå vet vi at når solen begynner og vareme har vi mulighet til og ta pause. Vi er også bare hundre meter fra toppen og kan se de andre hundre meter lenger ned. Vi roper til de at de må komme seg opp hitt og at det er fantastisk. De har ikke energi til og svare, men gir oss et vink for og fortelle at de er i live. Selv om det er motiverende og se toppen er det fremdeles like vanskelig og komme seg opp, kroppen har rett og slett så lite og gi. Når vi til slutt får krabbet oss opp til toppen, er det bare og begynne og rope og klemme hverandre. En fantastisk mestrings følels som gjør at jeg nesten får lyst til og felle en tår, men det får jeg spare til en høyere topp. Jeg planter det Norke flagget på 6088 moh og Anders er en stolt man...... Joe og Nathan kommer også smygende opp til toppen. Vi klemmer hverandre og etter 3 mintter har de energi til å prate, smile og gratulerer hverandre. Vi tar noen bilder drikker selvsagt en øl for så og begynne ferden nedover. Ferden nedover går letter en oppover, men har mindre og mindre energi. Og rekker og sovne i hver 3 min pause. Jeg sovner nesten også når jeg går. Jeg har glømt solbriller så jeg må gå og myse og noen ganger med øynene igjen. I Norge har jeg ingen problemer med og bå ute solbriller på fjellet. men her er det stertere sol, Har fakrisk såre øyne i 2 dager etter turen. Naturen og utsikten erbare helt fantastisk her oppe, bare så synd at vi ikke har energi til og ta bilder av alle de utrolige tingene. Alle kamraene kolapset også på gunn av kulden. Mitt speilrefleks kamera fortalte meg error 13 hva nå en det er. Når jeg kommer ned og får varmet kameraet fungerer det igjen, men minnebrikken fungerer bare halveis og noen av bildene kan ikke leses. Etter mye slit og hodepine fra en annen verden kommer vi oss ned til Camp 2 hvor vi kan slappe av en time før vi må gå ned til Camp 1. Grunnen til den hamrende hodepinen er at hjertet slår fortere for og sikre at hjernen får nok oksygen, men bakdelen med dette er at blodtrykket i hjernen og resten av kroppen blir høyere og hjernen blir større. Nesten alle har fått stor pølse fingre på grun av det høye blod trykket. Vi skifter til vanlige sko og mindre klær før vi vender tilbake til Camp 1 og bussen.

Cuzco (Peru)
Etter en fantastisk dag i Ica setter vi oss på nattbussen til Cuzco. Når vi ankomer Cuzco går vi litt rundt i byen, kjøper varme klær og div, på markedet. Senere viser det seg at klærne vi har kjøpt stinke lama så fort de blir våte. Vi finner en resturang hvor de serverer suppe til foret, så hovedrett og til slutt en liten dersert den totale prisen inklusiv drikke er 4 norske kroner. Kan ikke klage på det. På hostellet er det Pub Quiz som vi selvsagt ikke kan gå glipp av, vi setter standaren for resten av kvelden når vi begynner og danse på baren før vi gå ut. Vi går ut og fester til morgenen etter. Morgenen etter har vi ikke noe hastverk, vi har bukket bungee kl 3 som er det eneste vi foretar oss den dagen. Bungee jumpet var ikke bare bare, jeg var pissered og hadde egentlig ikke lyst til og hoppe noe sted når jeg står der 120m over bakken, men er bare noe man må gjøre. Jeg hopper og skriker som vanlig som en blanding av en liten jente og en stuken gris. Fantastisk opplevelse når jeg vet at alt har gått bra og jeg igjen er på trygg grund. Vi bukker tur til Machu Picchu for dagen etter. Så alle går tidlig til sengs utenom Anders som blir sittenede og snakke med Amy fra Skotland som jeg har møtt i Costa Rica og Panama.

Turen til Machu Picchu starter med en kjedelig og ukomfortabel buss tur i 6 timer for så en time tog. Så ankommer vi Agua Caliente hvor vi går tidlig til sengs, for dagen etter står vi opp kl 3:30 for og være ved ingenagen til Machu Picchu kl 6. Når vi starter og gå er det bekk mørkt og regnvær, men det lysner opp mer og mer. Det er en fordel og være ved ingengen når det åpner for da er det ingen folk i parken, det er også bare de 200 først som får tillgang til og bestige Vine Picchu som er det fjellet du kan se i bakrunden på nesten alle bildene. Når vi kommer inn i parken letter tåken mer og mer og det fantastisk flotte Machu Picchu kommer mer og mer til syne. Etter ca 1 time i parken går/ løper vi opp til Vine Picchu. Rekorden er 12 minutter fra bunnen til toppen av fjellet. Jeg og Alan klarer det på 20 min. Jeg er faktisk ikke sikker på om jeg noen gang har vært så sliten før, siste 3 minutene krabet jeg på alle fire. Når vi får igjen pusten og ser oss rundt er vi ikke i tvil om at det er verdt det. Utrolig fjell, natur og selvsagt med Machu Picchu i bakgrunden. Vi slapper av tar masse bilder før vi igjen går ned til Machu Picchu. Tilbringer nok en time der før vi må vende tilbake til toget og Cuzco. Vi ankommer Cuzco akurat for sent for BBQ så går ut for og spise og koster på oss en litt mer lukseriøs middag for hele 14kr. Banker nedpå noen øl før vi går ut.
Lørdag drar vi videre til Bolivia. Vi bukker nattbuss så dagen går med til og rusle rundt i byen og slappe av på hostellet. Alle er nesten tomme for Peru penger så vi rusler rundt prøver og finne tilbake til 4 kr stedet, men klarer ikke det så vi besøker et casiono for og prøve og dobble noen av pengen, vi lykkes ikke med det, men vender alikevel lykkelige ut av casinoet 10kr fatigere, men vi har fått gratis tost, brus og hatt det veldig morro.Holly og jeg glømmer tiden og er i sentrum 9:30 da vi egentlig skal være på buss stasjonen, vi løper tilbake til hostellet som er veldig slitsom i 3500 moh. Pakker baggen, finner en taxi og møter de andre når de er på vei inn i bussen.


Første delen av bussturen går veldig greit hvor alle sover. Vi må bytte buss i Puno. Her bytter 6 av oss buss, mens Dan må reise tilbake til Lima for de håndbagasjen hans blir stjålet på buss stasjonen, med passport, mobil, kamera osv. Dette setter en liten demper på stemningen, men han skal prøve og få nytt pass så fort som mulig for så og fly til der vi er når han har fått papirene i orden.

Isla del Sol (Bolivia)
Vi ankommer Isla del Sol i to tiden etter 2 timers båttur fra Copacabana (Bolivia). Vi vet egentlig ingenting om hvordan denne øya ser ut. Så når båten stopper får vi beskjed om og gå av. Øya viser seg og være et stort fjell, hvor mulighene for overnating er på toppen av fjellet. Vi skjønner etter en halv times gange at dette er verdens høyeste innsjø for her er det slitsomt og gå. Vi bukker inn på det første hostellet vi kommer til, legger fra oss bagsjen for så og finne en resturant før det begynner og regne. Vi drikker vin, spiller kort og ser på regnværet som bøtter ned på utsiden. Regnværet stopper og vi får med oss en fantastisk solnedgang. Spiser litt for så og gå tidlig til sengs for og få med oss sol oppgangen også, når vi har sittet og sett på soloppgangen i noen timer og alle Engelskmenene har blitt solbrent dra videre til La Paz.
La Paz er verdens høyest liggende hovedstad, på nesten 4000 meter. Vi ankommer La Paz og bestiller umidelbart tur for neste dagen til "The death road" på downhill sykler.. The death road starter 4700 moh og avsluter på 1700 moh, på starten er det asfalt så grus og på slutten av løypa er det skikkel røf vei. Vi koser oss vilt 3,5 time fra topp til bunn. Vi valgte et selskap med kikkelig bra Kona sykkler cross hjelm og så egentlig skikkelig proffe ut. En fordel med og reise en gjeng på 7 stykker er at når vi skal bestille div aktiviteter får vi det altid til en god pris og vi har somregel egen bil og guide osv. Så i bilen kan vi synge og kose oss. Grunnen til at denne veien heter the death road at veien er 3,5 meter bered og på den ene siden av veien er det et stup på ca 20-150 meter. Denne veien ble før brukt som bil vei, nå er den mest brukt av sykkelister som vil kjenne adrenalinet bruse. Å det gjør det. Når vi suser nedover ser vi ca for hver 20 meter kors fra folk som har "hoppet av i svingen".. Det er ikke farlig og sykle denne ruten så lenge man tar det rolig noe vi selvsagt gjorde:)
Når vi var kommet til bunnen spiser vi og bader noen timer på et hotel før vi igjen vender tilbake til La Paz. Har vært en fantastisk dag.